Luftspeilingens land

Gangsterfilmen «Killing Them Softly» antyder at fortelling er viktigere enn virkelighet i dagens USA. Det gjorde også presidentvalgkampen.

Forsøkene på å bygge opp spenning rundt den store duellen falt i fisk. Barack Obama vant enkelt over Mitt Romney i det amerikanske presidentvalget. Én av forklaringene på Obamas seier er demografisk: Republikanerne har blitt et parti for hvite, gamle menn, demokratene er mer i kontakt med en moderne, mangfoldig befolkning og deres verdier og behov.

En annen forklaring er kaldere, mer businesslike: Obama vant fordi han og medarbeiderne tidlig lykkes i å definere Mitt Romney som en verdensfjern, bortskjemt rikmannssønn, i lommen på big business og ute av stand til å forstå den jevne amerikaners behov. Obamas kampanje fortalte historien om Romney før han fortalte den selv, og deres fortelling vant.

Det at fortellingen er teller mer enn virkeligheten, at det som teller er hva du tilsynelatende gjør snarere enn hvordan du faktisk handler, er et av trekkene ved det moderne USA som parodieres i den pessimistiske gangsterfilmen «Killing Them Softly», som går på norske kinoer nå. I filmen spiller Brad Pitt en leiemorder under finanskrisen i 2008, som strever med å tilpasse seg et økonomisk tøffere klima. De kriminelle konglomeratene outsourcer drapene de trenger å få gjort, men kan ikke betale like mye som før. Via mellommenn pruter de på prisen og ber leiemorderne om å fly økonomiklasse til byen der jobben skal utføres.

Det er casinoeieren Markie (Ray Liotta) som må dø. Markie fikk en gang ranet casinoet han selv bestyrte, og tok pengene selv. Når han blir robbet for andre gang, denne gang av utenforstående, blir han mistenkt igjen, og spillerne skyr etablissementet hans. Markie må fjernes, ikke fordi han har gjort noe galt, men fordi det er den allmenne oppfatning at han har gjort det. Tilliten kan ikke gjenopprettes før de som er over ham, viser at de tar ansvar og gjør noe. Fortellingen teller mer enn virkeligheten. Mens blodet spruter, viser tv-skjermene på hotellrom og barer stadig klipp av det som den gang var senator og presidentkandidat Barack Obama, som holder oppløftende taler om at alt skal bli annerledes.

Det er ikke tilfeldig at «Killing Them Softly» har premiere under årets presidentvalg, og peker tilbake til forrige. Det er tydelig at regissør Andrew Dominik, som har adaptert og modernisert George V. Higgins' roman «Cogan's Trade» fra 1974, mener å si at håpet fra Obamas taler uteble, og at alt forblir som det har vært under et tynt pudderlag av retorikk. Satiren hans er ikke spesielt subtil. Men han fanger en følelse spesifikk for en tid som er flimrende, kompleks, PR-manisk og sterkt preget av forretningsspråk:

Vekten på omdømme, på PR, kan være en maske for passivitet. Å fremstå som du handler kan være en unnskyldning for ikke å handle. Å gjøre det ene kan fri deg fra å måtte gjøre det andre. Tryllekunstneren vifter med høyre hånd så publikum ikke ser på venstre. Og alt blir som det har vært. Følelsen av maktesløshet henger som en plommefarget stormsky over «Killing Them Softly». Alle drikker for mye. «It's just so corporate these days», sukker Pitts revolvermann.

Vil opplevelsen av kraftløshet vare ved? Det vil vel bli klart om fire nye Obama-år, når vi ser på actionfilmene som lages i 2016, hvem som dør i dem, og hvorfor.