lukas 4-ever

Fra «Fucking Åmål» til hardcore virkelighet.

Les anmeldelsen - DET ER EN USEDVANLIG grusom film du har laget.

- Hva betyr grusom? Hemskt? Forferdelig?

Lukas Moodysson ser spørrende på meg. Så sier han bare:

- Ja.

GODESTE LUKAS har gitt oss feelgood, nostalgi og ungdomsopprør med «Tilsammans» og «Fucking Åmål». Nå har han laget «Lilja 4-ever». Filmen treffer deg i magen, gir deg ubehag, slipper ikke taket.

Filmen handler om seksten år gamle Lilja. Hun bor i en drabantby i en tidligere sovjetrepublikk, hun blir etterlatt der alene når moren hennes finner ut at hun skal flytte til USA med sin nye mann, hun blir tvunget over til et høl av en leilighet som etterhvert er uten strøm og vann. Hun er uten penger, blir sviktet av venner, tvunget ut i prostitusjon. Og deretter går det - utrolig nok - bare nedover. Helt til hun når bakken, nullpunktet, i Sverige.

- Jeg hadde et ønske om å være realistisk og sann, sier Lukas.

Han sitter ovenfor meg i sin mørke, litt krøllete dress. Med en stripete lue godt trukket ned på hodet.

- Filmen kom til meg helt plutselig, mens jeg var i stua, forteller han.

- Jeg holdt egentlig på med et annet manus, som det gikk litt treigt med. Og så falt filmen plutselig ned som en slags bombe.

NÅR DU HAR SETT «Lilja 4-ever», så sitter du igjen med følelsen av at det er en viktig film. Du får lyst til å snakke om den, gjøre noe.

Det er akkurat det Lukas ønsker å oppnå. At du skal bry deg.

Men filmen er viktig for ham på en annen måte også.

- Det er på en måte viktig for meg å etterlate meg den. Jeg tenker ganske mye på å avgi et slags testamente, et vitnesbyrd. Tror det er viktig i forhold til barna mine også. At jeg etterlater dem noe. Selv om de er ganske små så kjennes som å brøyte en vei for dem. Som de kan gå på.

Lukas kikker ut av vinduet og tenker.

- Prøver du på en måte å veie opp mot det onde i verden?

- Det stemmer litt, men ikke helt. Det er egentlig ganske egoistiske årsaker som får meg til å sette i gang med en film. Det kan være at det er noen ting jeg ikke greier å slutte å tenke på. Men når filmen er ferdig, da lurer jeg på hva som vil skje med filmen, hvordan den vil bli mottatt og slikt. Og da handler det om å veie opp noe av det vonde i verden. Veie opp all ondskap med noe jeg håper skal være godt.

Han ser rett inn i øynene mine. Øynene hans er blå, lyse og triste på samme tid.

- Og da tenker jeg at hvis jeg var Lilja, så hadde jeg vært glad om noen hadde laget en film om meg. Det ville bety at noen hadde sett meg. Visst at jeg fantes.

I BEGYNNELSEN VAR Lukas overbevist at filmen ikke ville bli noen hit. At den var for dyster og mørk. Men etter fire uker i Sverige har den allerede nådd mange flere enn han hadde forventet. Og et yngre publikum. Han trodde nemlig at han hadde laget en skikkelig voksenfilm.

- Den er solgt til ganske mange land, men den blir vel ikke noen blockbuster ... Men det handler ikke bare om å nå mange, men å nå rett type mennesker. Hva hvis filmen kom ut til en liten by i Moldavia, og fikk ei jente til å la være å reise til Sverige eller Norge eller Italia? Så redder man livet til et menneske.

Blikket forsvinner ut av vinduet igjen.

- Jeg vet ikke om det kommer til å skje, men det er i hvert fall mitt håp. At filmen skal ha den funksjonen.

ETTER EN FLYING START med «Fucking Åmål», ble Lukas utropt til svensk films redningsmann. Over to millioner mennesker har sett filmene hans. Nå har han en del penger i banken, og en litt finere sykkel. Ellers kjenner han seg ikke spesielt privilegert.

- Jeg får dårlig samvittighet av det, av suksessen. Fordi jeg føler at jeg må gjøre noe som er viktig, bra, som har en betydning. For å få det til å veie opp.

- Var det enklere å være ung rebell?

- Nei, egentlig ikke. For jeg synes at jeg blir eldre, men sintere. Dessuten kompromisset jeg faktisk mer med meg selv før. Nå skiter jeg i om jeg passer inn - jeg ser at jeg ikke gjør det, at jeg har havnet ved siden av, utenfor.

Og hvis Lukas føler at medgangen går til hodet på ham, så kan han jo ta en tur til Estland. Som han gjorde for å spille inn denne filmen.

- Der er det jo ingen som vet hvem jeg er. Eller, forresten. Kvelden før jeg kom dit hadde de vist «Fucking Åmål» på tv. Og det førte til at en del pappaer til barn som var på prøvefilming trodde at jeg var en slags erotisk filmregissør. At jeg skulle lage filmer med lesbisk tema hele tiden. Det ga oss ikke så mange problemer, men noen problemer. Vi måtte forklare situasjonen, at vi var et normalt, seriøst filmselskap og ikke lagde noen erotiske filmer, sier han og ler.

- Men det ble ikke enklere da vi skulle forklare hva denne filmen handlet om - prostitusjon. For det hørtes jo ikke så bra ut det heller.

NOE AV DET Lukas ble fascinert av under opptakene, var hvordan menneskene i Estland verdsatte kunst. Barn kunne sine klassikere på rams. Folk hadde høy respekt for kunstenere.

- En dag ble vi forstyrret under opptak av en mann som spilte høy musikk - bare for å forstyrre. Anton, som jobbet med oss - og bodde der, gikk opp for å be ham om å skru av musikken. Men da sa han at han ville ha betaling. Et skikkelig entreprenøremne... Men Anton ble sint og ropte: Er du dum i hodet? Hvordan kan du stå her og si at du vil ha betalt når vi står der nede og kjemper for å lage kunst! Da sa mannen unnskyld og skrudde av. Det der ville aldri ha skjedd i Sverige. Hvis noen sa at det dreide seg om kunst - så ville han ha skrudd opp.