Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Lukasevangeliet

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

MALMÖ. Lukas Moodyssons hjemby. Det blåser surt. Regissøren labber inn på Stjärnkafeen på Stortorget, i en frakk som er litt for stor. I stativet ved døra ligger en bunke med gratisaviser. Det er bilde av Lukas på forsida.

- Vet alle i Malmö hvem du er?

- Ja, jeg tror det. De fleste.

- Er du stolt?

- Nei, jeg er redd.

- Redd?

- Ja. For at folk skal hate meg.

ÅMÅL: BYGD VED DEN SVENSKE innsjøen Vänern, med idrettshall, høy arbeidsløshet, to kiosker og et sted hvor de bygger sportsbiler.

«FUCKING ÅMÅL»: Lavbudsjettfilm om to lesbiske tenåringer som hater Åmål. Laget av den 29-årige debutanten Lukas Moodysson fra Malmö. Sett av 800000 svensker. Vant Guldbagge, Sveriges svar på Amanda, i kategoriene beste regi, beste manus, beste kvinnelige hovedrolle og beste film.

Lukas Moodysson har satt seg. Han trykker håndflatene mot setet på stolen og dekker hendene med lårene. Han sitter urolig.

- Hvorfor skulle folk hate deg?

- På grunn av det der med Guldbaggen. Jeg vet ikke om dere har fått det med dere, men det ble ganske stort her i Sverige. Jeg har sviktet folket, sier Lukas.

Det er noen uker siden nå. I Operaen i Stockholm. Det ærverdige bygget var fylt til randen av Sveriges film- og kulturelite. De drakk champagne. De strålte i en altoverskyggende, harmonisk selvtilfredshet.

«OCH GULDBAGGE FVR BÄ STA REGI,» sa mannen på podiet. «Den går självklart till Lukas Moodysson for «Fucking Åmål»

Lukas var glad. Han avsluttet sitt andre glass med champagne, tok på seg sønnens hundeører og entret podiet. Han hadde bestemt seg for å si at svensk film måtte ut til folket, at den ikke måtte bli et medium for kultureliten, for folk som gikk i operaen. Han ville ikke si det for å provosere. Han tenkte bare at det var en fin ting å si.

Men så begynte folk å pipe. De begynte å pipe! De buet! På ham! Lukas ble grepet av panikk. Blikket hans flakket ut i mørket i operaen. Han holdt prisen hardt i venstrehånda, hevet den høyre og heiste langfingeren.

«Fuck you!» skrek han.

Så tumlet han ned.

Og så sov han ikke på en uke.

LUKAS MOODYSSON RØDMER. For det var jo ikke meningen. Ikke sånn.

- Nå tror alle at jeg sa «fuck you» til hele det svenske folket, liksom. Jeg sa det jo bare til de som buet. Bare til dem. Og så begynte folk å snakke om konspirasjon, at vi fra landet rottet oss sammen mot Stockholm, og at alt var planlagt. Og etter noen dager fikk jeg brev fra en som påsto han var psykolog.

Lukas Moodysson rødmer igjen, ler litt i skjeggtustene og vrir seg.

«Din oppførsel under Guldbaggen viste tegn til regressiv atferd,» skrev psykologen. «Du snakket usammenhengende og ubegripelig, og du hadde på deg din sønns løsører. Sånt skjer når du er utsatt for et hardt ytre press.»

- Han tilbød et kurs i stresshåndtering, sier Lukas Moodysson.

- Hvorfor hadde du på deg hundeører?

- Fordi jeg synes de er fine. Jeg pleier å ha dem på iblant.

- Til pent?

- Nei, mest til hverdags. Når jeg er hjemme og lager mat og sånn.

- Sover du om nettene nå, da?

- Jeg har begynte å sove litt nå. Litt . Men jeg angrer ikke, altså. Jeg gjorde jo ikke noe galt. Dessuten ga jeg prisen til en tilfeldig representant for folket. Som en kompensasjon.

DET SKULLE TA TID før Lukas Moodysson greide å bli venner med folket i Åmål også. Han fant stedet etter peke-i-blinde-prinsippet, og det var ikke så lett for ham å overbevise dem om at tittelen «Fucking Åmål» ikke henspilte på noe negativt. «Snarare tvärt om,» som Lukas sa.

- Det kunne like gjerne vært Fucking Falköping. Jeg var der og spiste pizza en gang. Eller Åmåls nabobygd Säffle, Fucking Säffle, forklarer han.

Kommunestyret i Åmål vedtok enstemmig å gå rettens vei for å stoppe filmen, eller i det minste tittelen på filmen. Men da Lukas Moodysson lot rådmannen lese manuskriptet, ble det ro i rekkene.

Nå er Åmål-folk stolte. En tradisjonsrik ishockeyturnering for ungdom er døpt om fra Åmål Cup til Fucking Åmål Cup, og det er snart ikke en innbygger som ikke er blitt intervjuet av journalister om hvordan det egentlig er å komme fra Fucking Åmål. Eller «Fucking jävla kuk-Åmål», som filmens Elin så vakkert formulerer det.

- Hvorfor har du laget en film om lesbiske tenåringer?

- Nei, altså, kjernen i mitt arbeid er, det er...

Lukas Moodysson blir sittende og gruble.

- Jeg går liksom bare rundt og finner på ting. Plutselig var det to søstre som fikk liv inni mitt hode, og så, lenge etterpå, jeg tror jeg satt på bussen, så fikk jeg det for meg at den ene var lesbisk. Det var virkelig ikke planlagt. Jeg tror ikke det er bra å bestemme seg for et tema på forhånd.

- Hvorfor ikke?

- Fordi...hvis det ikke er kult å skrive om det, så blir det jo ingenting. Nå holder jeg på med noe helt annet. Kjernen er også bare et bilde, liksom. Av menn med skjegg, ungefär.

Moodysson smiler skjevt, bøyer hodet framover, vrir seg på stolen og ser forsiktig opp.

- Menn med skjegg?

- Ja.

- Du skal lage film om menn med skjegg?

- Ja. Skjegg og litt til. Manuskriptet er ferdig. Grunntanken er liksom «...hmmmm, menn som går omkring med skjegg». Hehe.

- HVA VISSTE DU OM LESBISKE da du skrev «Fucking Åmål»?

- Ikke mye. Først satt jeg og fant på ting, og så fikk jeg noen unge lesbiske til å lese og komme med synspunkter.

- Hva sa de?

- Den første var en sånn hardcore-lesbe som mente at det måtte være mye mer sex. Egentlig ville hun at det skulle være sex hele tida. Da ble jeg veldig deprimert.

- Deprimert?

- Ja, jeg tenkte at hun hadde rett og jeg hadde feil. Men så var det en annen som mente at alt var perfekt, og at hun kjente seg veldig igjen. Da ble jeg glad og tenkte at det ville fungere likevel.

- Forstår du mer av det nå?

- Nei.

Det Lukas Moodysson mener han har forstått, er at det ikke går an å bo på bygda og være homofil.

- Hvis man er homo i Åmål, så må man liksom gå rundt og være homo hele dagen.

- Hvorfor det?

- Fordi alle vet at man er det.

LUKAS MOODYSSON TROR «FUCKING ÅMÅL» har hatt en liten, men viktig effekt på folks holdninger overfor homofile. En publikummer sendte et brev til regissøren hvor han skrev: «Før hatet jeg homoer, nå er jeg litt mindre kritisk.» To tenåringsjenter skrev og fortalte at de hadde vært lesbiske i to dager, men at det hadde gått over.

- Det kan hende at filmen har betydd noe for noen få. Noen ensomme. Men så er det nok noen som er blitt styrket i troen på at jeg er en idiot, og at jeg må dø og sånn.

- Må dø?

- Det finnes jo alltid noen knäppskaller. Som tror jeg bare er ute etter å sabotere.

- Men egentlig er du snill?

- Jaaa.

Lukas Moodysson tenker seg om.

- Jeg forsøker å være snill. Som kunstner og som pappa og, ja, allting. Det er nok det eneste målet jeg har i mitt liv.

- Hvem var det som fikk Guldbaggen du ga bort, egentlig?

- En 33 år gammel kvinne som hadde skrevet til meg og takket for filmen. Nå står Guldbaggen ved siden av CD-samlingen hennes.

- Hvor var hun fra?

- Hun var fra Fagerstad. Fra fucking Fagerstad.