BLIR IKKE HØRT: «I alt mylderet om saksbehandling blir en gruppe glemt. Barna som kommer til Norge, men aldri får sin asylsak behandlet her», skriver artikkelforfatteren. Bildet er fra en minnemarkering for forsvunne asylbarn. Foto: Knut Falch / NTB Scanpix
BLIR IKKE HØRT: «I alt mylderet om saksbehandling blir en gruppe glemt. Barna som kommer til Norge, men aldri får sin asylsak behandlet her», skriver artikkelforfatteren. Bildet er fra en minnemarkering for forsvunne asylbarn. Foto: Knut Falch / NTB ScanpixVis mer

Lukker øynene for menneskehandel

Hvis regjeringen vil ta menneskehandel på alvor, må enslige asylsøkende barn få muligheten til å fortelle sin historie.

Da han var ti år ble foreldreløse «Jonathan» solgt for første gang. Han forteller at han i flere år jobbet under slaveriliknende tilstander og ble utsatt for seksuelle overgrep. Nå er gutten 16 år, mange traumer «rikere», og har funnet veien til Norge. Han ber om å få sin sak hørt i det norske asylsystemet. Men myndighetene vil ikke lytte.

I debatten om asylbarna har det sentrale spørsmålet lenge vært: Får barna en rettferdig og god saksbehandling? I alt mylderet om saksbehandling blir en gruppe glemt. Barna som kommer til Norge, men aldri får sin asylsak behandlet her.

Jonathan er en av dem. Han ble først registrert som asylsøker i et søreuropeisk land - et land som er internasjonalt kritisert for ikke å ta hånd om asylsøkende barn. Gutten er såkalt «dubliner», og skal etter Dublin II-forordningen sendes tilbake til det første europeiske landet han ble registrert i. Slik denne praksisen fungerer i dag, svekker den kampen mot handel med barn.

Menneskehandel er en av de mest alvorlige formene for organisert kriminalitet i verden. Bevisstheten om «vår tids slaveri» har i de siste åra økt. Å utnytte, eller medvirke til utnyttelse av et annet menneske i for eksempel tvangsarbeid, har blitt straffbart med inntil ti års fengsel etter norsk lov.

I vår jobb i Menneskehandel-teamet møter vi barn som blir presset til prostitusjon, utnyttet i tvangsarbeid og tvunget til å begå kriminelle handlinger. Regjeringen forplikter seg til å bekjempe handel med barn i sin handlingsplan mot menneskehandel. Men med dagens asylsystem taler myndighetene med to tunger.

På den ene siden framhever handlingsplanen at mange ofre aldri blir identifisert. Å identifisere dem «er en forutsetning for å kunne yte nødvendig bistand og beskyttelse til ofrene». På den andre siden får ikke dublin-barna asylintervju. Jonathan har aldri fått møte norske myndigheter utover en formell registrering hos Politiets utlendingsenhet. Han har skrevet et brev hvor han forteller myndighetene sin historie. Vi har flere ganger meldt ifra om vår bekymring. Men noe møte får gutten ikke. Hvordan vil myndighetene identifisere barn som er ofre for menneskehandel, hvis de ikke vil lytte til hva de har å si?

Utlendingsmyndighetene og alle vi som står i kontakt med enslige mindreårige asylsøkere må spørre: Hvem er dette barnet? Hva er årsaken til at barnet har kommet til Norge? Er det fare for at dublin-barna sendes tilbake til utnyttelse? Tar vi ikke disse spørsmålene på alvor, fortsetter handel med barn under radaren.

Å gi barna en grundig vurdering av deres behov for beskyttelse, er ikke umulig. Norge kan gjøre unntak fra Dublin II-forordningen. Stortingsmeldingen «Barn på flukt», presiserer at dette skal vurderes dersom det foreligger «særlige grunner». Dersom barn som Jonathan ikke oppfyller vilkårene til «særlig grunner», hvem er da denne betegnelsen ment å favne?

KRONIKKFORFATTER:  Ingrid Evensen, Menneskehandel-teamet på Hvalstad ankomsttransitt
KRONIKKFORFATTER: Ingrid Evensen, Menneskehandel-teamet på Hvalstad ankomsttransitt Vis mer

Fra februar i år får dublin-barna en kort samtale med UDI ved ankomst. Dette er et steg i riktig retning. Men det er ikke nok for å avdekke mulig menneskehandel. Hvis regjeringen vil ta menneskehandel på alvor, må norske myndigheter grundig undersøke hvem dublin-barna er, og hvorfor de har kommet. Et minstekrav bør være å gi alle barn som har dublin-status et asylintervju.

Men et asylintervju vil ikke nødvendigvis gi alle svar. Barna bærer på traumatiske opplevelser som det er vanskelig for mange å sette ord på i noen timers asylintervju. Enkelte er utsatt for alvorlige trusler fra bakmenn. Dette kan være trusler om represalier mot offeret, dersom han eller hun forteller myndighetene eller hjelpeapparatet om utnyttelsen. Mange er derfor redde for å fortelle. Vi brukte dagevis med tillitsbygging og oppfølging av Jonathan. Først da kom historien, litt etter litt, om grov utnyttelse og vonde minner.

Et asylintervju er derfor bare et av flere nødvendige tiltak. En viktig del av jobben med å identifisere mulige ofre må skje i mottakene, der barna bor.

Dublin-barn som er utsatt for menneskehandel har lenge vært prisgitt at ansatte på asylmottak ser barnet og fatter mistanke. Hvalstad ankomstmottak har siden 2007 hatt et eget menneskehandel-team som avdekker mulig menneskehandel. I 2011 identifiserte teamet 26 mulige ofre. Tallene for i fjor er betydelig høyere. Uten å ha fått fortalt sin historie til myndighetene, forsvant flere barn fra mottaket. Regjeringen må sikre at det blir øremerket mer tid og personalressurser til å gjøre arbeidet med å avdekke mulige ofre i mottakene. Og foreldreløse Jonathan? Han står nå i fare for å bli sendt tilbake til utnyttelse uten å ha blitt hørt. Barn som ham har hittil sett lite til regjeringens uttalte vilje til å bekjempe handel med barn.

Følg oss på Twitter