Lukket åpenhet

Store typer gir store ord, som i sin tur liksom er drysset utover sidene.

Eller drysse er kanskje feil, det ser mer ut som diktene er hogd ut eller skrapet fram. Som i innledningsdiktet: Inn/I metallet/Lydende.
Og videre kuttes, hogges, brekkes og bendes det, i jord, stein, kropp og jern. Hver av sidene blir stående som tavler, der bare noen av ordene vises. Det som står der er brokker, selv om det danner en slags mening. Her må en skrape mer om en vil vite mer.

Diktene gir inntrykk av å være skrevet i, eller ut av, sterk motstand. De er ekstremt lukkede, men eier samtidig et like ekstremt ønske om å åpne opp. Her er det ikke snakk om en mangel på vilje, men en sterk ikke-vilje. Skrift og kropp spilles ut mot hverandre, det som foregår på sidene er en merkelig orddans skapt av denne trangen til å åpne og lukke, ville og ikke ville.

Åttitall

Det er noe åttitalls over samlingen, den er besnærende, men den kan også virke utdatert. Den danske dikteren Søren Ulrik Thomsens poetikk fra 1985, «Mit lys brænder», har hatt stor betydning for mange poeter her i Norge. Og han romsterer i kulissene ennå, i alle fall får denne samlingen meg til å tenke på hans utsagn om at det en skriver ikke betyr noe, men skrives og skriver seg fram som betydning.

Klang

I debutsamlingen til Bronken Senderud finnes denne pulseringen mellom betydning, rytme, farge og form som Ulrik Thomsen gjorde seg til talsmann for, en vektlegging av musikalitet, lyd og klang. Samtidig finner vi hos Bronken Senderud denne rasende ikke-viljen til å få noe fram, og så - brå glimt av ett eller annet: Skjønnhet? Mening? Etter å ha operert i jordfarger og blått og blankt hele samlingen igjennom, kommer denne konsise markeringen helt til sist: dette også, røde band / mellom stienes knær. Dette gjør meg jo nysgjerrig på fortsettelsen.

<B>KJERSTI BRONKEN SENDERUD:</B> Besnærende, men kanskje også udatert debut.