PERSONLIG INNSATS

og overskudd underminerer ikke samfunnet, skriver Torbjørn Røe Isaksen og Nikolai Astrup i sitt svarinnlegg til meg 28.april. Det er lett for Astrup å si. Hans personlige overskudd er vel på en del millioner, og dermed av en noe annen størrelse enn de fleste brukerne av de offentlige velferdstjenester han og Isaksen angriper. Det er derfor forståelig at de to ikke vil svare på min utfordring om hvilke velferdsordninger som må vekk når framtidens høyreside har svingt sparekniven. Den vil nok vise seg å ramme ganske mange som ikke har tilstrekkelig personlig overskudd til å hevde seg i den nye «velferdskapitalismen». Debatten om framtidens velferd avgjøres av et grunnleggende spørsmål - hvem tjener egentlig på velferdsstaten? Står offentlig pengebruk på barnehager i veien for å hjelpe de fattige i Norge, slik Isaksen og Astrup hevder? Har folk flest så mye penger at vi like gjerne kan spare skattekronene og kjøpe oss private velferdstjenester? Velferdsstaten står ikke i veien for kampen mot fattigdom. Tvert imot var det i tiden før byggingen av offentlig velferd at vårt samfunn var preget av åpen nød, og det er i tiden etter markedsliberalismens gjennombrudd at fattigdommen igjen har økt.