Lukten av 80-tall

PERSONLIG INNSATS

og overskudd underminerer ikke samfunnet, skriver Torbjørn Røe Isaksen og Nikolai Astrup i sitt svarinnlegg til meg 28.april. Det er lett for Astrup å si. Hans personlige overskudd er vel på en del millioner, og dermed av en noe annen størrelse enn de fleste brukerne av de offentlige velferdstjenester han og Isaksen angriper. Det er derfor forståelig at de to ikke vil svare på min utfordring om hvilke velferdsordninger som må vekk når framtidens høyreside har svingt sparekniven. Den vil nok vise seg å ramme ganske mange som ikke har tilstrekkelig personlig overskudd til å hevde seg i den nye «velferdskapitalismen». Debatten om framtidens velferd avgjøres av et grunnleggende spørsmål - hvem tjener egentlig på velferdsstaten? Står offentlig pengebruk på barnehager i veien for å hjelpe de fattige i Norge, slik Isaksen og Astrup hevder? Har folk flest så mye penger at vi like gjerne kan spare skattekronene og kjøpe oss private velferdstjenester? Velferdsstaten står ikke i veien for kampen mot fattigdom. Tvert imot var det i tiden før byggingen av offentlig velferd at vårt samfunn var preget av åpen nød, og det er i tiden etter markedsliberalismens gjennombrudd at fattigdommen igjen har økt.

VI TRENGER

universelle velferdsordninger av minst tre grunner. Fordi det er en effektiv måte å skaffe til veie tjenester som storparten av befolkningen har bruk for. Fordi behovsprøving vil skape byråkratiske ordninger som lar vinningen gå opp i spinningen. Og fordi behovsprøving vil gjøre velferdsstaten til en fattigkasse hvor noen må stå med luen i hånden. Dessuten betyr slike ordninger frihet og trygghet for de breie lag av folket. I mer opplyste øyeblikk av partiets historie enn dagens skjønte også Høyre dette. I Francis Sejersteds «Høyres historie» er det beskrevet hvordan Høyre omfavnet prinsippet om universalitet da de første velferdsreformene kom. I partiprogrammet fra 1949 het det at «Trygdene skal ikke ha karakter av forsorg og må etter hvert utvides så de blir gitt uten hensyn til den enkeltes økonomi». Universelle velferdsordninger, gode offentlige tjenester og sosial utjevning er fremdeles moderne og framtidsrettede tanker, selv om dagens unge Høyre-ideologer heller omfavner liberalismen.

HØYRESIDEN ER IKKE

fornyere. Unge Høyres debattbok «Velferd etter velferdsstaten» har en umiskjennelig lukt av 80-tall. Selv om forfatterne heller vil assosieres med Astrid Nøklebye Heiberg enn Margaret Thatcher er den faste tro på skatteletter og markedet som problemløser som Isaksen/Astrup forfekter, nettopp en videreføring av den nyliberale politikk som har slått så feil i land etter land de siste to tiårene. Denne uken er det 25 år siden Thatcher kom til makten i Storbritannia. Det er ingen grunn til å gjenta hennes eksperimenter i Norge.