Lukten av eksos om morgenen

Tenk deg en verden med jetfly, måneferder, store kjøpesentre, raske biler, elektronisk musikk og datamaskiner i hvert hus. Ja, sånn har vi det i dag. Men for 90 år siden var det bare et absurd framtidsscenario.

Det er 90 år siden den italienske forfatteren og agitatoren Filippo Tommaso Marinetti offentliggjorde Det futuristiske manifestet. Målet var å vekke opp det sovende italienske kulturlivet, og bringe det inn i den moderne, metallglinsende framtida der teknikken hadde overtatt. Han drømte om et samfunn som luktet av eksos og gnistret av elektrisitet, der muse-enes kirkegårder var skjøvet i bakgrunnen, til fordel for tempo, energi og krig. En racerbils brøl var bedre enn en symfoni, hurtighet bedre enn gammeldags kontemplasjon.

Innflytelse

«La oss bryte ut av visdommens fryktelige skall og kaste oss som modne frukter mot vindens åpne munn! La oss hengi oss fullstendig til det ukjente, ikke i desperasjon, men bare for å fylle de dype brønnene til det Absurde,» skrev Marinetti i Det futuristiske manifestet, offentliggjort i Le Figaro i 1909.

I tillegg til å være et pussig stykke prosa markerte manifestet også starten på en kunstnerisk bevegelse som skulle få enorm innflytelse- om enn i det skjulte. Marinettis viltre opprør mot det etablerte hadde i seg kimene til mange av de kunstneriske bevegelsene vi har sett i dette århundret: Dadaisme, surrealisme, moderne performancekunst, absurd teater, musikkvideo og teknomusikk er bevegelser og kulturuttrykk som alle står i direkte eller indirekte gjeld til futurismen.

Provokasjon

Men den futuristiske bevegelsen har fått relativt lite credit for sin rolle i det 20. århundrets kulturliv. Dette skyldes kanskje først og fremst den italienske futurismens usmakelige politikk. Han var på mange måter mer ekstrem enn de tilbakeskuende fascistene. Marinetti var ikke interessert i romersk storhet eller Italias tidligere storhet. Han ville, med vold, endre hele samfunnet, fjerne dets fundament, rive det opp med roten og la noe nytt vokse fram.

Det er kanskje denne ekstremiteten som gjør futurismen interessent i dag, på slutten av dette voldelige og opprivende århundret. Marinetti kastet ut absurde, umulige og humoristiske scenarier som han neppe trodde på selv.

For Marinetti var nok mesteparten av det han sa og skrev, ment som provokasjon: Ingen kunne i 1909 på alvor tro på roboter, verdenskriger og måneferder- eller at jetfly og performancekunst skulle bli daglig kost.

Nitti år etterpå ser vi, både med skrekk og fornøyelse, at mange av hans ville spådommer og ønsker har gått i oppfyllelse.

Mangel

Den andre grunnen til at futurismen har så liten plass i historiebøkene, er at bevegelsen selv manglet store kunstnere og at mange av de gode ideene rett og slett ble rappet og brukt av andre. Futuristisk arkitektur har satt sine tydelige spor, selv om Prampolini ikke har fått samme ettermæle som Le Corbusier. Forestillingene om musikkens død lever videre i vår tids teknomusikk, selv om det er usannsynlig at- kanskje også uinteressant hvorvidt- Chemical Brothers har hørt om Malevich' «Seieren over sola» eller Multicyde har hørt om Pratellas tidlige sampling av folkesanger.

Den futuristiske kokeboka fra 1932 er kanskje det verket av Marinetti som har holdt seg best. Der introduserer han absurde og velsmakende retter som flamberte roser på kaffepudding, og banan fylt med hakket kyllingkjøtt. Hvis man ikke visste bedre, kunne man trodd det er en kokebok for- eller parodi på- nittitallets rockekokker. Boka skapte et ramaskrik i det tradisjonalistiske Italia. Man kunne kødde med kunst og politikk, men ikke med pastaen.

I dag kan vi utpeke Marinetti til en av århundrets store kunstneriske spåmenn. Marinetti så for seg en metallglinsende framtid, der teknikk og kunst hadde smeltet sammen- slik vi i dag ser innen både billedkunst og musikk. Kunsten skulle skje , den skulle ikke bare henge på vegger. Den skulle bryte seg inn på nye områder: I aviser, på gata- på tallerkenen.

Hans banketter, opptredener og installasjoner var uhørt på begynnelsen av århundret. I dag er performance-kunst, installasjoner og eksperimentelt teater en etablert del av kunstlivet. Marinetti elsket lukten av eksos og gnistringen av elektrisitet. Sånn sett ville han vært fornøyd med dagens gjennomteknologiserte informasjonssamfunn.

Nostalgi

Men forutsetningen for en vellykket framtid var at nostalgien og romantikken måtte vekk. Vi måtte slutte å tenke på «gamle dager» og beundre gamle gjenstander.

Marinetti var en revolusjonær, der kunsten var våpenet. Målet var å rense samfunnet for nostalgi.

Og der har han feilet. Aldri har vi vært mer romantisk tilbakeskuende enn nå. Nittitallets kulturbevegelser har nesten alle vært nostalgiske- med femtitallsretro, konservativ figurasjon og postmodernismens lek med spillet mellom nytt og gammelt. Selv sciencefictionfilmer begynner å få noe nostalgisk over seg i disse dager.

Human teknologi

Aldri har teknikken vært så avansert og samfunnet så teknologisert. Samtidig har teknikkens mål blitt et annet enn det Marinetti så for seg. Teknikken skal ikke være en demonstrasjon av kraft, hurtighet og energi. Dagens teknologi forsøker å være human, ikke metallglinsende. Det er om å gjøre at bilene ikke brøler eller sender ut skyer av eksos. De nyeste dataprogrammene skal oppføre seg som om de var hjelpsomme medmennesker, ikke manifestasjoner av en ny, sosialdarwinistisk æra: «Er du sikker på at du vil lukke Eudora uten å sende e-posten først?» spør dagens datamaskiner.

Bare det å skrive en artikkel om Marinetti i dag, nitti år etter, er mot alt han sto for. Han og Det futuristske manifestet har blitt en pussig historisk episode som- etter at støvet har lagt seg over dens usmakelige politiske intensjoner- framstår som gammeldags. Og vi får sikkert Marinetti til å vende seg i graven når vi tenker: Så naiv og romantisk han var i sine forestillinger om framtida.