KJEPPHEST: Statssekretær Knut Olav Åmås spikket i tiden som kulturredaktør i Aftenposten iherdig på sin kjepphest om privat finansiering av kulturlivet.Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet
KJEPPHEST: Statssekretær Knut Olav Åmås spikket i tiden som kulturredaktør i Aftenposten iherdig på sin kjepphest om privat finansiering av kulturlivet.Foto: Christian Roth Christensen / DagbladetVis mer

Lukten av penger

Mer privat finansiering av kulturlivet kan like gjerne føre til mindre frihet. Bare se på Statoil-stipendet, skriver Geir Ramnefjell.

Kommentar

Få, om noen, tårer er blitt felt etter at Statoil for en uke siden offentliggjorde at de dropper samarbeidet med musikkbransjetreffet Bylarm - og dermed også det berømmelig Statoil-stipendet. Det tok for mye av oppmerksomheten. Jakten på unge nykommere - som Bylarm egentlig handler om - kom litt i skyggen av millionstipendet. Atpåtil var stipendet upopulært - fordi enkelte artister ikke ville være med i markedsføringsprogrammet til et oljefirma, og fordi kontraktsvilkårene var oppsiktsvekkende strenge. Blant annet het det at «Statoil skal bli skriftlig informert om alle større endringer i Artistens organisering, som endring av konsept, genre eller image, og eventuelt bytte av manager eller kontaktperson. Om stipendet blir videreført vil i så tilfelle bli vurdert på ny av Statoil».

Den nye regjeringens kulturpolitikk legger opp til «størst mulig frihet for kulturlivet». En av metodene for å nå dette målet, er å styrke den private finansieringen av kulturlivet gjennom for eksempel gaveforsterkningsordninger og bedre tilrettelegging for private fond og stiftelser, som det står i regjeringsplattformen.
Statssekretær Knut Olav Åmås spikket i tiden som kulturredaktør i Aftenposten iherdig på sin kjepphest om privat finansiering av kulturlivet - med det argument at kulturlivet ville bli stilt friere dersom det var flere steder å søke støtte. Det er åpenbart et riktig poeng, men som eksempelet Statoil-stipendet viser, er det bare en del av sannheten. Private sponsormidler til kulturlivet kan også gi MINDRE frihet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Professor og kulturforsker Anne-Britt Gran ved BI sa forrige uke til Dagens Næringsliv at «å skulle kontrollere unge pop- og rockartisters image og genre på en slik måte, snarere svekker enn styrker artistens utviklingsmuligheter.»
Kontrakten oste av mistillit overfor artistene. Den var designet med krisehåndtering for øye: Statoil skulle ha mulighet til å trekke seg ut i samme øyeblikk som noen valgte en eller annen form for plagsom nyorientering. Noe som kunne sette Statoil i et dårlig lys. Det var kultursponsing med rømningsvei. Altså ganske langt fra kunstnerisk frihet.
Offentlige støttemidler kommer ikke med slike kravspesifikasjoner.

Artistene som mottok stipendene klaget aldri, og syntes vilkårene var greie. Det er ikke så rart. Pengesummen var raus, og som hardt arbeidende og lavtlønnet musiker får du en praktisk tilnærming til slike spørsmål. Kontraktsbegrensninger blir dessuten ikke skikkelig ukomfortable før en av partene mener de er brutt.
Jeg skal ikke påstå at det noen gang skjedde med Statoilstipend-vinnerne: men vissheten om at provokasjon kan føre til at pengestøtten ryker, vil også kunne gjøre kunsten mer tannløs. Vilkår og krav legger per definisjon begrensninger på kunstens grad av frihet. Det var derfor den borgerlige opposisjonen - og vi her i Dagbladet - protesterte så kraftig på de rødgrønnes instruks til de offentlig finansierte kulturinstitusjonene om å markere grunnlovsjubileet. Hadia Tajik endret klokelig nok på dette standpunktet.

Det er vanskeligere å legge premisser for hvordan private støttemidler skal fordeles. Det ligger i sakens natur at det er et forhold mellom bidragsyter og mottaker - og det er ingen tvil om hvem som er den sterkeste parten i forhandlingene. Samtidig er det ikke urimelig at den som deler ut penger ønsker en eller annen form for valuta for pengene. Det er jo hele poenget. Blir det bare styr og ubehageligheter, trekker man heller pengene ut. Slik Statoil gjorde. De sa riktignok at de ikke kuttet stipendet på grunn av kritikken, men på grunn av et ønske om å fokusere mer på «barn og unge som er interessert i realfag». Det er ljug. De har tross alt beholdt stipendet til klassiske musikere, som har vært forskånet for offentlig kontrovers.
Et urovekkende poeng i denne sammenheng, er at det er Statoils miljøfiendtlige virksomhet som har skapt de sterkeste reaksjonene. Kontraktsbegrensningene har fått mindre uønsket oppmerksomhet. Det understreker at muligheten for å båndlegge mottakere av private kulturmidler er relativt stor.

En ny, borgerlig initiert gaveforsterkningsordning må ta høyde for disse mekanismene. En gaveforsterkningsordning er en blanding av privat og offentlig tilskudd - et privat tilskudd skal utløse en viss prosentandel statlig støtte. Dermed har det offentlige mulighet til å legge noen føringer. Det bør blant annet være at støttemottakere skal ha størst mulig kunstnerisk frihet. Statoil-begrensninger må være helt utelukket. I alle fall hvis de borgerlige skal ha noen slags troverdighet når de snakker om at kulturlivet skal ha størst mulig frihet.