Ikke mye likhet: Konsernsjef Eldar Sætre fikk en lønnsøkning på 31 prosent i fjor. Foto: Carina Johansen / NTB Scanpix
Ikke mye likhet: Konsernsjef Eldar Sætre fikk en lønnsøkning på 31 prosent i fjor. Foto: Carina Johansen / NTB ScanpixVis mer

Ulikhet:

Lukten av penger

Eiere og toppledere tar en stadig større andel av verdiskapningen. Slik bygger de kimen til en politisk eksplosjon, skriver John O. Egeland.

Kommentar

Rapportene om ledernes nye eventyrlønninger og feite bonuser er blitt så tallrike at vi knapt reagerer. Det samme gjelder heftig aksjeprofitt, gyllen avkastning og det summende verkstedet med finansielle instrumenter som eierne omgir seg med. Også lederne i det offentlige har vist stor oppfinnsomhet på egeninteressens vegne, og skapt feite retrettstillinger og pensjoner smidd i jern. Dette sjiktet blinker ikke engang når egen berikelse går hånd i hånd med nedbemanninger, kostnadskutt og robotisering. Tvert imot er jo automatisering og nedsatte lønnskostnader forutsetningen for at de forblir godt betalte ledere.

Ta det siste, talende eksemplet. For bare noen dager siden kunne DN melde at store bonuser sørger for opptil 31 prosent lønnsoppgang for Statoil-ledelsen. Statoil-sjef Eldar Sætre fikk i fjor et lønnshopp på 31 prosent til 15 millioner kroner, ifølge selskapets årsrapport. I snitt fikk konsernledelsen et lønnspåslag på 26 prosent. Det skjedde samtidig som Statoil-sjef Sætre og andre ledere har framholdt at oljebransjen må vise måtehold og unngå den kostnadseksplosjonen som har fulgt tidligere oppturer.

“Det er på mange måter nå den virkelige testen kommer, når vi kjenner lukten av penger”, sa toppsjef Sætre på en konferanse i Sandefjord nylig. Den lukten er i høy grad også skapt av konsernsjefens eget økonomiske gullhopp. Og den er fanget opp av fagforeningslederne i Statoil som står klare til å sikre sin andel av verdiskapning og høyere oljepris.

Økt velstand og arbeidsfred har i vår del av verden vært knyttet til forutsigbarhet i fordelingen av verdiskapningen. Ved siden av Grunnloven er Hovedavtalen mellom LO og NHO kanskje det viktigste dokumentet i vår nyere historie. Arbeidstakerne har fått en nokså fast andel av økningen i produktivitet og verdiskapning. Kaka er blitt større, og alle har nytt godt av det. Slik har vi sikret både økonomisk vekst, god fordeling og et omfattende velferdssystem.

I USA brøt et liknende system sammen allerede på 1970-tallet, og det har medført at flertallet av lønnstakerne har fått dårligere levestandard. Kalle Moene, professor ved Økonomisk institutt ved Universitetet i Oslo, peker i en artikkel i DN sist lørdag på at inntektsfordelingen mellom arbeid og kapital er i endring i store deler av verden. Også i Norge. Lønnstakernes andel av bedriftenes verdiskapning – og av hele nasjonalinntekten – ser ut til å ha fallende tendens i de fleste land.

Forskerne er enige om at tendensen også gjelder Norge nesten like mye som andre land, til tross for sterke fagforeninger. Moene peker på at en rapport fra Norges Bank viser at norske lønnstakeres andel av verdiskapningen faller i perioden fra 1987 til i dag, mens den var stigende fra 1930 til 1980. Den funksjonelle inntektsfordelingen mellom arbeid og kapital har lenge vært to tredjedeler til arbeiderne og en tredel til kapitaleierne. Nå endres det i kapitalens favør som får en stigende andel av en voksende kake.

Selvsagt er årsakene noe mer og større enn eiernes profittiver. Kalle Moene peker bl.a. på effekten av arbeidssparende teknologi, særlig i en globalisert økonomi der internasjonale selskaper har fått stor markedsmakt. Det er i seg selv ikke noe nytt i den økonomiske historien. Nye jobber har som regel erstattet de gamle som ble mekanisert bort. En gjentakelse av dette er ikke gitt. Graden av automatisering er i dag vesentlig høyere, og bruken av kunstig intelligens innebærer at maskiner kan utføre langt flere arbeidsoppgaver.

Her står problemene og paradoksene i kø. Det meste av forskningen som ligger til grunn for den digitale revolusjonen har skjedd på offentlige institusjoner betalt av skattebetalerne. Likevel får kapitaleierne stadig mer av verdiene ny teknologi skaper, samtidig som lønnstakernes andel synker og mulighetene for arbeid er truet.

Dette er på sikt en eksplosiv mikstur. Lunta er tent, og vi kan høre den freser når gode arbeidsplasser forsvinner, innvandringen stiger og de økonomiske og sosiale skillene øker. Over hele Europa – og i USA – er det stigende politisk uro skapt av en ny type grunnleggende utrygghet. Det skjer parallelt med at klimaendringene mange steder truer matproduksjonen og skaper folkevandringer. Det haster med å få dette høyt på den politiske dagsorden.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook