SNØTUNGE GRANER: Vi er sånne som rykker i båndet når vi fornemmer snø i lufta, skriver kommentator Cathrine Sandnes.
Foto: Lise Åserud / Scanpix
SNØTUNGE GRANER: Vi er sånne som rykker i båndet når vi fornemmer snø i lufta, skriver kommentator Cathrine Sandnes. Foto: Lise Åserud / ScanpixVis mer

Lukten av snø

Silkeføre og blåswix: Det finnes ikke finere ord på norsk.

I en måned nå har mannen min stått ute på verandaen om kvelden og snust etter snø.

For to uker siden tok han stand og erklærte at nå, nå er det snø i nærheten.

Morgenen etter pakket vi bilen, i god tid før det ble lyst, kjørte femten minutter lenger inn i dalen og opp i høyden, og der lå det forjettede hvite teppet.

Noen som jeg ikke vet hvem er, men som helt sikkert er et godt menneske, hadde allerede vært ute med scooteren og kjørt spor.

Den første timen kjenner jeg på det som må kalles ren, uforfalsket lykke.

Den intense gleden som jeg, av en eller annen grunn, bare kjenner når jeg er ute og glir på vinteren.

Den følelsen varer helt til jeg kommer på at jeg skal gå Birken om tre måneder.

«Duoen presiserer at de ikke er «birkebeinere», bare helt vanlige langrennselskere», sto det i Aftenposten denne uken.

Det var en veldig fin artikkel, om vanlige mennesker som er mer enn alminnelig glad i å gå på ski.

«Noen kaller dette galskap, vi kaller det herlig, sier de to, møre, slitne og svette etter noen mil i marka».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det kunne vært mannen min og jeg som sa det, etter å ha sneket oss til en halvannen times tur en vanlig morgen, midt i arbeidsuka.

Den samme artikkelen forteller om en trappemaler som knapt hadde tid til å la malingen tørke før han la ut på skitur.

«Akkurat som meg», tenkte jeg.

Jeg hadde ikke tid til å lese korrektur på min egen tekst, før jeg måtte ut.

I mitt hode er vi altså «two of a kind», trappemaleren og jeg.

Vi er sånne som rykker i båndet når vi fornemmer snø i lufta, og det instinktet forener mer enn mine år med litteraturvitenskap på universitetet skiller.

Men akkurat i det jeg trodde jeg var innenfor, så viser det seg altså at jeg er utenfor.

For dere som er født med ski på beina, er det mye med ski som er så åpenbart at dere knapt har tenkt på det.

For de av oss som først fikk ski på beina i voksen alder, er det derimot en rekke koder som det tar lang tid og entusiastisk egeninnsats å knekke.

Det første er at man skal gå til høyre i sporet.

Det andre er å forstå ulltøyets velsignelser.

Det tredje er å oppdage flere løyper enn den ene man har hørt om.

Det fjerde er at skiene ikke skal klakke når man glir på dem.

Og det femte er altså at det er en distinktiv forskjell på «birkebeinere» og «helt vanlige langrennselskere».

Det siste har jeg riktignok fått med meg, jeg har tross alt lest Dagens Næringslivs artikler om Birken-forberedelser i smug - mens jeg har latt som om det er finanskrisen som interesserer meg.

I sosiale lag har jeg fnyst inderlig av folk som betaler 1200 kroner for å gå i kø, som trener som besatt for å bli nummer 7348 i et skirenn, og leker toppidrettsutøvere i en alder og livssituasjon hvor man strengt tatt burde vært mer opptatt av å være en topp ektemann og super pappa.

Selv har jeg gått sakte på ski med en glede som ikke på noen måte har stått i forhold til ferdighetene, og latt meg begeistre over eventyrlige vinterlandskap og en sakte fremgang i sporet.

Men nå, når jeg ser på bildet av de to kompisene som altså er «vanlige langrennselskere», går det opp for meg at jeg ser ut som alt det jeg misliker ved moderne langrenn.

Når jeg legger ut på årets første skitur er det med splitter nye, varmeskapsbehandla superski.

Tar jeg ikke helt feil, så er det nøyaktig samme ski som Marit Bjørgen går med.

Jeg har superstaver, superjakke og supersko - det i særklasse dyreste fottøyet jeg noen gang har kjøpt.

De koster omtrent det samme som de snertne Marc Jacobs-pumpsene en venninne av meg kjøpte i fjor, og hvor jeg i mitt stille sinn undret meg over at det gikk an å bruke så mye penger på ett par sko.

Jeg har allerede lagt bak meg årets første teknikk-kurs, jeg har trent intervaller i sommer for å være klar til vinteren.

Når sant skal sies er det ikke en gang årets første tur jeg legger ut på.

Fra oktober av har jeg kjørt tre turer til skitunellen i Torsby, og kjørt langt, og enda litt lengre enn langt, for å finne noen få kilometer med snø på fjellet.

Jeg har vanskjøttet jobben, barna og jula.

Når jeg lukker øynene ser jeg for meg hvordan man skal føre foten fram sånn at den blir satt ned tjue centimeter foran den andre og ikke, slik jeg gjør, rett ned.

Jeg sier det er fordi jeg skal vinne veddemålet om hvem som går Birken fortest (eller riktigere: minst sakte) av venninna mi og meg.

Men når sant skal sies, er veddemålet først og fremst en unnskyldning for å skape en syltynn, men like fullt gyldig, legitimitet for å gjøre mest mulig av det man liker aller best.

«Man kan jo elske langrenn selv om man har dyre ski», mumler jeg for meg selv - fortsatt truffet av denne distinksjonen mellom «birkebeinere» og «vanlige langrennselskere».

Jeg vil i grunnen påstå at det ikke er noen motsetning mellom å elske langrenn og gå på tre teknikk-kurs, legge ferien til steder med snø i stedet for sol, eller legge ut på tur sju om morgenen eller ti på kvelden.

Jeg vil nesten påstå det er en forutsetning.

Hvilket, og det satt litt lenger inne å erkjenne, sannsynligvis betyr at alle de menneskene jeg har pleid å fnyse av - altså de som har med gel og sportsdrikk på tur i stedet for appelsin og kakao - sannsynligvis er ålreite folk de og.

I løpet av årets første ordentlige skitur møter vi en liten håndfull skigåere.

De går med fete glis, selv i de bratteste motbakkene.

Vi hilser blidt når vi passerer hverandre, vel vitende om at vi fortsatt er blant de få som har oppdaget årets første snø.

Vi sier det ikke, men vi vet at vi tenker at nå kan jula bare komme.

Vi har fått det eneste vi ønsker oss til jul: Silkeføre og blåswix.

Enten man skal gå Birken eller ikke, så er det de fineste ordene som finnes på norsk.