Lukter kaldsvette

Det som gjør det så befriende å lese James Kelman, er følelsen av å møte en forfatter som ikke står i døra og smiler innsmigrende. Oppgaven han har gitt seg selv, er en annen enn å underholde leseren med passe doser av først det ene og så det andre.

For to år siden forelå «Så seint det var, så seint» på norsk i en knallsterk oversettelse, en roman skotske James Kelman (f. 1946) mottok den prestisjetunge Booker-prisen for. Nå foreligger romanen «Misnøye», en bok som ble nominert til den samme prisen i 1989. Den viser at «Så seint...» ikke var noe lykketreff, Kelman har lenge skrevet insisterende romaner av det slaget som lukter panikk, kaldsvette, indignasjon - og litteratur, for å si det enkelt. I nærkamp med forfattere som Samuel Beckett og Louis-Ferdinand Céline. For øyeblikket er det vanskelig å tenke seg en mer vesentlig romanforfatter.

Hodet over vannet

I en tekst som blir stadig mer klaustrofobisk, stadig mer truende, forteller Kelman om Patrick Doyle, 29 år gammel lærer i Glasgow, arbeiderklassegutten som fikk seg en universitetsutdannelse, og hans reise inn i det store intet. Kelman tar fatt i en strengt tatt ganske intetsigende fyr, som lever et temmelig intetsigende liv, og vrir ham opp som en skurefille, vrir hver dråpe ut av ham, men uten å gjøre ham til en hverdagshelt av det sausete slaget man så ofte støter på.

Han gjør det med en ustanselig kommenterende forteller som forholder seg til hovedpersonen med stor sympati, noe som ikke er så vanskelig. Patrick Doyle er en fyr det er vanskelig å føle noe annet enn sympati for. Foruten å savne en kvinne i sitt liv og forakte det samfunnet han er med på å forvalte som lærer, er han en belest og reflektert person, som med stadige referanser til filosofien og litteraturens mange mislykkede figurer forsøker å holde hodet over vann.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ras

Men så melder tvilen seg, om Patrick virkelig er en fyr man burde føle sympati for. Mens tilværelsen føles stadig trangere, og hverdagsangsten og hverdagsparanoian og hverdags-kanskje-litt-for-mye-drikkinga er i ferd med å ta overhånd, greier Kelman hele tida å utvide perspektivet. Fortellerstemmen følger Patrick hakk i hæl og skaper en stadig tiltakende følelse av schizofreni. Den lille steinen som triller nedover skråningen på første siden, viser seg å være begynnelsen på et stort ras, og det blir stadig vanskeligere å skille det reflekterte raseriet og oppgittheten fra deliriumet og den klorende dødsangsten, i en nærgående, intens og ekspanderende tekst.

Det eneste som gjør det vanskelig å gi sin egen begeistring helt frie tøyler, er vissheten om at Kelman lykkes enda bedre noen år seinere med «Så seint...», som altså kom på norsk for to år siden. Man blir tvunget til å lese ham retrospektivt, med utgangspunkt i hans sannsynligvis suverent beste roman. Det er den prisen Kelman, og hans norske lesere, må betale for at ingen norsk forlegger viste interesse for dette forfatterskapet for ti år siden.

Uhyggelig sterk

I et slikt perspektiv framstår «Misnøye» som en suveren etappeseier i et særegent og urovekkende sterkt litterært prosjekt. Man griper seg selv i å tenke at bare Kelman selv kunne gjort det bedre. Men når så mye er sagt, føler jeg trang til å understreke at «Misnøye» er en uhyggelig sterk roman. Og skulle jeg bli tvunget til å argumentere for påstanden om at det fremdeles er viktig at det skrives romaner, tror jeg at jeg ville ha brukt nettopp James Kelman som eksempel.