Lukter svidd

Del tre av actionkonsept, neddynget av klisjeer.

FILM: Det er ikke ofte filmer er forsynt med advarsler på slutten. Denne er det. Du bør ikke prøve å kjøre sånn som i filmen, lyder underteksten. Ok, det er sommer og tid for ungdommelig action svært varierende kvalitet, for å si det pent. Filmer for dem som tar alt bokstavelig.

Dette er tredje tapning av racerbilkonseptet «The Fast and the Furious», og nå er vi med på en bilsport kalt «drifting» som er veldig in i Tokyo, så her gjelder det å holde seg fast i svingene. Alle som har fått adrenalinkick på Bilsakkyndiges glattkjøringsbaner bør prøve «drifting». Eller nei, husk advarselen.

Det handler om å kjøre mer sidelengs enn forover, og gjerne inne i parkeringshus, mot trafikken i befolkede gater eller rett ned Trollstigen-liknende hårnålsvinger. Storyen er veldig A4. Ung amerikaner (Lucas Black) kommer til Tokyo, faller for kjæresten (Nathalie Kelley) til en lokal drift-konge som er i slekt med den japanske mafiaen. Oppgjøret må altså skje bak rattet. Hørt det før?

Ingenting i veien med raske biler, men det som virkelig irriterer med denne filmen er det tjukke laget av teite klisjeer beregnet på en ung og ureflektert målgruppe. Her er etniske klisjeer og kjønnsrolleklisjeer som lukter verre enn bilenes brente gummi. Jentene er duskedamer eller frivillige trofeer for racergutta, og japanerne går med tøfler inne og ser ekstremt onde ut. Gjett hvem som vinner!