Lundell, feministene og Anne B. Ragde

ULF LUNDELL BESKYLDER svenske feminister for å være aseksuelle. Den underliggende tonen er at dersom en er opptatt likestilling, er en samtidig uattraktiv for Mannen. Lundell fremviser en slik kraft og intensitet i sitt oppgjør med feminismen at en nesten skulle tro at han var barnslig forelsket. Stigmaet om å ikke inneha seksualitet, har vært påført sterke kvinner i all tid. Vi kjenner historien om heksen, trollkjerringa, peppermøen. Vi kjenner myten om den stygge og mannevonde kvinnesakskvinnen. For hvert fremskritt som er gjort, har noen menn følt seg truet, oversett og utelatt, og har høylytt gitt utrykk for det. Ikke alle har reagert slik. Vi hadde ikke kommet så langt i dette landet, hvis det ikke så mange kloke hoder, kvinner og menn, så verdien og egenverdien av å slippe kvinnen fri, og at noen tok belastningen av å gå foran. Det være seg den første kvinnen som gikk i bukse, den enslige moren som talte presten i mot, eller den første faren som forsvarte sin datters utradisjonelle valg. Derfor benyttes oftere ord som foregangskvinne og pioner om de som gikk før oss. Dessverre er det også mange som stilltiende nikker til stigmatiseringen av den sterke kvinnen. Forfatter Anne B. Ragde hevder at feminister trenger «litt motstand». Da vil jeg spørre Ragde, trenger arbeidet mot diskriminering og for likeverd motstanden til Lundell? Hvorfor er det viktig for deg å støtte Lundell og ikke de svenske feministene? Stigmatisering, slik Lundell er en av de fremste fanebærene av, er allikevel en liten pris å betale i forhold til hvor viktig det er å skape et samfunn med likeverd og rom for alle. Det viser norsk historie med all tydelighet. Så for all del: kall oss feminister gjerne hekser. Det er vi. Ferdig med det. Så kan vi begynne å snakke om hvordan vi i fremtiden kan sikre et samfunn med plass og rom til alle. Også til han som føler seg oversett og utstøtt. Men nå på et nytt og likestilt grunnlag.