Lungemos

Flytt deg, Sissel Kyrkjebø!

CD: Talent er kinkige greier. Man kan være genial, men er man fortsatt like talentfull hvis man velger enkle løsninger for å få billige hits (som Will. I. Am i Black Eyed Peas)? Hvis man har mye å fare med, men mangler god smak (som Christina Aguilera)? Eller, som i tilfellet Florence Welch, ikke klarer å stoppe selv om nok er nok?

Ikke tilfeldig

Florence er frontfiguren i London-gruppa Florence + the Machine, ei popgruppe bygd opp rundt 22-åringens låtskriving- og vokalkunst. Og for å si det mildt, det er ingen tilfeldighet at debutalbumet har fått navnet «Lungs». Vokalen til Florence minner om en kjøttetende plante, som gjennom år med vokaltrening har slukt Natalie Merchant og Anneli Drecker, fortært hud og hår av Kate Bush og Janis Joplin, samt fortsatt driver og tygger på Dolores O’Riordan fra The Cranberries. Dermed får vi presentert en durabelig stemme, som går høyt, lyst og luftig, dypt, mørkt og saftig, samt litt for ofte vingler seg bortpå Dolores karakteristiske «Zombie»-knekk.

Skygger for sola

Problemet er selvfølgelig at vokalen skygger for sola. Flere av låtene på «Lungs» er i utgangspunktet nydelige. Åpningssporet «Dog Days are over» begynner med forsiktig klimpring, men bygger seg etter hvert opp i et dramatisk samspill mellom hamrende rytme og triumferende vokal.

Den Alice in Wonderland-/Ble Canto-drømmende «Rabbit Heart (Raise it up)» er så sår og voldsom at den river i hjerterøttene. Men så orker man bare ikke mer. Det går ikke an å høre på mer enn tre spor av gangen før man har lyst til å kaldkvele dama. Gi oss et pusterom! Muligens er det en potensiell stormannsgalskap som skygger for Florences åpenbare talent, et ønske om å bare ta den helt ut. Dessverre er hun ikke helt Kate Bush. Ennå.