Lunkne til «Bakgård»

Anmelderne er til dels lunkne i sine kritikker av «Bakgård». Her er et lite utdrag av anmeldelsene i Adresseavisen, Dagsavisen, Dagens Næringsliv og Aftenposten. VG ønsket ikke å gi ut sin anmeldelse.

«For anslaget i {lsquo}Bakgård' bærer løfter om djervhet og driv, en vilje til å fortelle røverhistorier og upretensiøse eventyr fra eksotiske steder som Tanger og Marrakech. Dessverre faller den fort sammen til en samling med velbrukte rekvisitter, en syltynn intrige, flate figurer og noen dialoger som aller mest minner om den norske oversettelsen av en middelmådig såpeopera. (...) Den største svakheten i romanen er forfatterens manglende avstand til sine egne banaliteter.»

Cathrine Sandnes i Dagsavisen

«For den som ikke har lest bøker eller sett på fjernsyn de siste tredve årene, vil muligens Andys Magiske Reise kunne by på et og annet sexsjokk, men overraskelsesmomentet er ikke det bærende elementet her. (...) Og til tider er den kanskje litt kjedelig, hovedpersonen opplever ingen oppvåkning eller noe slikt. Det er ikke kalkun, i den betydning at ondskapsfulle mennesker uanstrengt kan fryde seg ondskapsfullt over den. Og det er knapt noe mesterverk. Så hva i all verden har man da?»

Bjørn Gabrielsen i Dagens Næringsliv

«Ari Behn kommer ut av sitt første skriveprosjekt som prinsessegemal med motet og æren i behold. En uredd, heftig roman om en ung norsk mann med et eksotisk, tanketomt, fallert miljø der sex og kjemi er overordnet alt. (...) Han (Behn red.anm.) oppviser større snille når det gjelder å skildre situasjoner og miljøer, enn i å skulpturere skikkelser eller utforme et egentlig episk forløp. Men Ari Behn skriver godt og håndterer språket med stødig og kontrollerende hånd.»

Svein Johs Ottesen i Aftenposten

«Den vil muligens forarge noen, men helt sikkert vil den kjede flere. Her forlenges Behns fascinasjon for beatforfattere og skittenrealistikere. Den er imponerende kompromissløs, men kan vel regnes mer som et interessant første forsøk på en roman og en markering av et fritt ståsted i forhold til sin svigerfamilie enn som noen stor litterær prestasjon. (...) Men egentlig er den ganske mye bedre enn en kunne hatt grunn til å frykte.»

Ole Jacob Hoel i Adresseavisen