Lunt med Fredrik og Odd

Siden meteorolog Albrektsen ikke var i Grimstad da Jesus kom over fjorden, kan man selvsagt betvile meteorologens avvisning av frelserens gjenkomst. Det er ren logikk.

I alle fall fra Oddemanns synspunkt, en særs oppvakt, særs nysgjerrig og tenksom pjokk med sine egne metoder for å få bekreftet Jesu stadige oppsyn med våre liv.

I Stein Leikangers film basert på Odd Børretzens barndomserindringer spiller Fredrik Stenberg Ditlev-Simonsen forfatteren som gutt. Med uttrykksfull mimikk og likefram tilstedeværelse er han en liten fryd å se på. Alle ungene i denne debutfilmen gjør en flott innsats.

Lun og underfundig

På mange måter er det Børretzens og Fredriks film. Forfatterens fortellerstemme ledsager hele veien et godmodig tilbakeblikk på forgangne, gylne år - det er en stemme de fleste av oss rett og slett er glad i. Dermed er tonen lun og underfundig som Børretzen er det, nesten som et filmatisk kåseri. Et billedpent kåseri i varme farger og med fin scenografi.

Vi befinner oss i 30-åra, ikke lenge før krigsutbruddet, et uhyggelig bakteppe vi aner i glimt uten at uhyggen egentlig manifesterer seg i filmen. De militæres smule øvelser ser mest pussige ut, og kanskje var de ikke annet for en liten gutt. «Da jeg traff Jesus...» har ingen skarpe kanter, derimot byr den på et vell av gode, snodige observasjoner fra et klartenkt, særpreget barn.

Idyll

Gjennom ham opplever vi de omtenksomme foreldrene - godt spilt av Gard Eidsvold og Gjertrud Jynge - og deres små disputter, de rare bohemnaboene, den religiøse bestemoren, dommedagspresten, en truende uteligger.

Kanskje hadde filmen hatt godt av litt mer saft i frasparket i formidlingen av de opplevelsene som må ha virket skremmende for vår venn. Idyllen er nær sagt overveldende. Oddemanns erindringer er også et artig tidsbilde, en stemningsfull film og en hyggelig kinokveld.

<B>ODDEMANN: </B>Ikke greit å være hund på tur med Nansen til Nordpolen