Lunta brenner

I det stille er en ny energiepoke er i ferd med å innledes i Norge. På Kårstø i Rogaland starter det første fullskala gasskraftverket i Norge i dag produksjonen av elektrisitet til vanlige norske strømforbrukere. De neste to årene avgjør om dette vil være et nederlag eller en seier for miljøvernere som har kjempet mot gasskraftverk i 15 år.

For gasskraftverket på Kårstø vil slippe ut 1,3 millioner tonn CO{-2} årlig. Det tilsvarer godt og vel en halv million personbiler, eller en kontinuerlig rekke biler fra Oslo til Stavanger – og tilbake igjen. Det er derfor en forutsetning at forurensningen fra Norges første gasskraftverk fjernes slik regjeringen har lovet.

Kårstø kan bli det første CO{-2}-renseanlegget fra gasskraftverk i denne størrelsen i verden og vil være banebrytende både på grunn av de store CO{-2}-utslippene som fjernes og for å vise at det går an å lage fullskala gasskraftverk med CO{-2}-fangst. Derfor vil Kårstø bli starten på en ny æra i norsk olje- og energipolitikk, og ekstremt viktig i kampen mot klimaendringer. Det er samtidig en en stor milepæl at samtidig som gasskraftverket settes i full drift, overtar Gassnova ansvaret for arbeidet med fullskala CO{-2}-fangst på Kårstø og for transport og varig lagring av CO{-2}. Det er et stort fremskritt at et statsforetak for CO{-2}-fangst nå er i virksomhet. Foretaket vil skaffe seg unik og verdensledende kompetanse om teknologi for CO{-2}-fangst og for utbygging og drift av fullskala CO{-2}-rensing.

Renseprosjektet kan få stor betydning i norsk og internasjonal sammenheng. Lavutslippsutvalget har pekt på viktigheten av at all ny kraftproduksjon i Norge skjer uten vesentlige klimagassutslipp. En forutsetning for å redusere utslippene i verden er at ny energiproduskjon tar i bruk utslippsfri teknologi. Derimot hevder flere norske aktører at man også på Kårstø bør starte med et såkalt pilotanlegg for å skaffe til veie erfaringer før man utvikler det endelige renseanlegget, slik som man gjør på Mongstad. Denne argumentasjonen bygger på en manglende forståelse for hva effektiv forskning og implementering av teknologi kan bety for Norge og verden. Det reelle behovet fremover vil være fullskala implementering av renseteknologi i tillegg til mindre forskningsprosjekter og pilotanlegg. For å illustrere behovet må man bygge 750 renseanlegg på størrelse med Sleipner-renseprosjektet i Nordsjøen hvert år – bare for å holde unna veksten i verdens CO{-2}-utslipp. Med tilgjengelig teknologi for å rense er tiden overmoden for å faktisk rense og deponere store CO{-2}-utslipp – også i Norge. Det er også et skrikende behov for kvalifisert teknologi og erfaringer med rensing av store utslippskilder.

Flere aktører i energidebatten har forsøkt å latterliggjøre betydningen av å rense gasskraftverket på Kårstø. Jeg vil heller understreke viktigheten av Regjeringens beslutning om å få på plass CO{-2}-rensing raskest mulig på Kårstø. Sansynligheten er stor for at «månelandingen» til Jens Stoltenberg på Mongstad vil være basert på den samme teknologien som taes i bruk på Kårstø. Kårstø kan bli det første anlegget i verden for storskala gasskraftrensing hvis Regjeringen holder fremdriften i prosjektet. Kårstø vil derfor vise seg å være, for å bruke statsministerens egne ord, den egentlige «månelandingen». Å ta i bruk fullskala renseanlegg som et klimatiltak vil være et stort steg for menneskeheten.

Siv Jensen hevdet (igjen) på NRK 31. oktober at Norge og de andre nordiske landene har en så liten andel av verdens CO{-2}-utslipp at vi heller må bruke våre «knappe» ressurser på å eksportere teknologi og rense CO{-2} i Kina og andre lavkostland. Det er mange logiske brister i et slik resonement, men hun har helt rett i at vi ikke kan nekte de fattige landene samme utvikling som de vestlige landene har nytt godt av. Oppgaven vil derfor være å bidra til at de ikke gjør de samme feil vi har gjort i vesten de siste hundre årene. Men det overskygger ikke for det faktum at den vestlige verden står for det aller meste av verdens samlede klimautslipp, og at vi aldri vil nå de internasjonale målene uten at også Norge tar vesentlige utslipp her hjemme. En annen, og ikke fullt så åpenbar sannhet, er at hvis vi ikke implementerer renseteknologi i Norge, vil vi ikke ha teknologi å eksportere. Det er gjennom å oppjustere størrelsen på CO{-2}-fangstanlegg (det har vært CO{-2}-fangstanlegg i drift i mange år allerede) at man kan ta teknologien et skritt videre. Prosessene rundt Kårstø viser tydelig at det er behov for slike prosjekter i Norge, og det er viktig å skaffe til veie muligheter for disse bedriftene til å skaffe seg denne teknologien og erfaringen gjennom store norske renseprosjekter.

Kårstø er svært viktig i denne sammenhengen. Renseteknologien som vil brukes og kvalifiseres på Kårstø vil være nyttig for å fjerne CO{-2}-utslipp på andre utslippskilder. En stor fordel med såkalt post-combustion-rensing er at den kan brukes for alle store utslippskilder av CO{-2}, både i kraftverk og industriprosesser. Og det er fullt mulig å ta den i bruk på eksisterende utslipp uten at det er nødvendig å bygge helt nye kraftverk. Derfor vil teknologien som utvikles til bruk på Kårstø kunne brukes til å rense nettopp de kullkraftverkene i Kina som i dag står for store deler av verdens klimautslipp.

Lunta brenner i klimaspørsmålet. Vi er den første generasjonen som har mulighet til å avskaffe fattigdommen og den siste generasjonen som kan løse klimautfordringen. Norge har alle forutsetninger for være en av de fremste bidragsyterne for å gjøre sitt for at vi overlater verden til våre etterkommere i en bedre stand enn vi overtok den.