Lupe på tilværelsen

Gang på gang har Lyrikkbokklubben, gjennom sine valg av forfattere og sine utvalg av dikt, demonstrert at de har teft for det mest spennende innenfor vår samtidslyrikk, seinest gjennom utgivelsen av et sobert utvalg fra de syv samlingene til Rune Christiansen.

Han er nemlig en av de mest spennende og markante profilene innenfor den relativt beskjedne gruppen av leseverdige lyrikkdebutanter fra 80-tallets siste halvdel - ja, en av de få virkelig genuine poetene i sin generasjon.

Christiansen skrev seg fra første stund inn i en modernistisk tradisjon med bl.a. de franske lyrikerne Francis Ponge og René Char som sine fremste forbilder. De første samlingene er rike på metaforer og litterære referanser, men etter hvert utvikler Christiansen seg i mer «realistisk» og deskriptiv retning, der diktene i større grad henviser til objekter i omverden som i en tilnærmet imagistisk form tjener som korrelater for deres tanke- og følelsesinnhold. I et Vagant-intervju fra 1995 hevder han i tråd med dette at han vil sette «en lupe på tilværelsen», og at han søker å fange opp «små fall i sjela, når noe plutselig får en konsekvens, uten at det har skjedd så mye».

«Naturtalent»

Kritikerne mottok debutsamlingen, «Hvor toget forlater havet» (1986), med unison begistring. Den unge poeten ble utropt til et naturtalent av de sjeldne, og på grunn av det fabulerende billedspråket og de mange alogiske ordsammenstillingene fikk han straks klebet merkelappen «surrealist» til seg. Dessuten var det «tidsriktig». Kritikerne var trette av den ny-enkle formen, og surrealisme ble trukket fram som et honnørord og brukt i hytt og vær om alt som smakte av fornuftsstridig billedspråk.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Christiansens debut likner likevel mer på en klassisk modernistisk samling med sitt image av dikteren som pohte maudit og sine mange reise- og oppbruddsmotiver, knyttet bl.a. til sirkus- og sigøynerliv, og med en (umulig) hjem- og fortidslengsel som melankolsk grunnstemning: «Barn var nedfallsfrukt/fra de dunkle minnene,/klokkenavlen rives av fortidlig ensomhet.» Trendy var de mange sitatene, allusjonene og dedikasjonene, hele det litterære rommet som Christiansen skrev sine dikt inn i - i en tid da det ble ansett som høyeste mote å forholde seg til andre tekster i stedet for til «virkeligheten». Disse er det færre av i bok nummer to, «Sanger fra måneraketten», der dikteren på nytt tar avskjed med en barndom som i erindringens tilbakeblikk truer med å sprenges av indre motsetninger: «Barndom/huket ned/frosset fast for tidlig/skjøre mirakler./Og unger løper/gjennom duggvått gress/markjordbær og utslåtte tenner/i bukselommene,/oppbrudd og levret blod./Farvel nå, farvel.»

Et reelt landskap

Fra og med neste samling, «I dødvanne» (1989), skjer det et skifte i fokus. Et reelt landskap trer fram i stedet for et surreelt, et landskap sett gjennom et blikk som fikserer ting og naturfenomener i deskriptive bilder eller nye og overraskende sammenlikningsmetaforer («Solens skorstein brenner feil vei»). Samtlige dikt har som utgangspunkt et hus ved en øde strand, og gjennom den innbyrdes rekkefølgen avtegner det seg et slags forløp: en historie om et kjærlighetsforhold som belyses fasettert og som et forhold i utvikling. Tittelen er sånn sett misvisende. Diktene og bildene er bevegelige, formet av det skiftende lyset og av skiftningene i det erotiske forholdet som bringer dikteren ut av «dødvannet».

I «Skilpaddedøgn» (1991) tar dikteren enda et skritt vekk fra jeg-lyrikken. Diktene handler om tingenes forgjengelighet mer enn om jegets: om en natur som forvitrer, om dyrearter som dør ut. «En biologisk bok» og «et sorgskrift» er uttrykk Christiansen selv har brukt. I diktene forsøker han å fastholde erindringen om det som er i ferd med å forsvinne - en minimal erindring som knapt er seg selv bevisst som erindring, et «kroppens minne», slik denne kroppen solidariserer seg med den natur som er i ferd med å forgå. I Vagant-intervjuet hevder således forfatteren at boka handler «om å ligge og råtne og se hva som skjer når man ligger der og råtner (...) når sneglene kommer, når reven kommer og puster på deg, kondensen, soppen, skogbunnen, årstidene ...».

Fyrstikker og stråhatter

I «En følsom tid» (1993) knytter Christiansen an til den forgående samlingens tapsmatematikk. Grunnstemningen er den samme melankolske, preget som den er av sorgen over alt som er i ferd med å forsvinne. Om man vil, kan man lese et poetisk program ut av samlingen: at det er erfaringene med døden og mørket, tapet og tomheten som er poesiens grunnkilder. Paradoksalt nok er det på den annen side nettopp ved å vende seg bort fra livet at poeten kan bejae det. Gir dikteren seg friksjonsløst hen til livet, glir diktet tilbake til det mørket som det er satt til å overvinne: «Så går sommeren inn i enda en sommer,/men det er de døde som snakker/gjennom honningens sødme/og grevlingens fuktige pust,/deres fravær er her/og gjør ensomheten strengere.»

Opp mot dødsbevisstheten stilles således et like intenst uttrykk for nærvær og liv, en drift mot å gå opp i verden og handle og bli handlet med: «Og jeg vil være alt; revolverløpet og tinningen,/den rødstripete natta/og vingene som ramler av englene./Jeg vil leve i en verden/av fyrstikker og stråhatter.»

En enda større grad av «virkelighetstroskap» preger Christiansens to siste samlinger, «Motormelkeveien» (1994) og «AntiCamera» (1996).

Melankolikeren er blitt stoiker og «realist», tingenes nærvær fyller poeten med en stille rus som forsoner ham med den tilstand av ensomhet og fortvilelse som fortsatt dominerer i mange av diktene. Flertallet av diktene i den første er fortsatt skrevet i erindringens modus, men uten at savnet av den tapte tid overmanner det lyriske subjekt. Minnet kan nemlig også manipuleres slik at nåtida er til å holde ut: «Og den gamle Mercedesen rusta i filler og knakk og nok en gang forandrer jeg minnet: en dag stirrer jeg inn i en ubevegelig tid og døgnet tennes rolig.»

Billedlyrikk

I «AntiCamera» trer påvirkningen fra filmen (som alltid har vært til stede, både i diktene og i Christiansens romaner) enda tydeligere fram enn før (til tross for tittelen som kunne tyde på det motsatte). Flertallet av diktene har et erotisk motiv, og de elskende framstilles ofte i scener som får oss til å tenke på filmer vi har sett. Dette står ikke i motstrid til den fornemmelse av virkelighetstroskap som diktene formidler. Med rette har Geir Gulliksen i et essay karakterisert samlingen ved hjelp av uttrykk som «poetisk direkthet» og «virkelighetsfascinasjon». Her utforsker Christiansen for alvor «de minimale bevegelsene» og «de små fall i sjelen». «Jeg forandrer håndas stilling, rommet beveger seg slik eller slik, jeg glemmer. Men hvis det er tid nok, energi eller bare fint støv, velger jeg et tettere punkt: Hånda, vel, hånda og en ugjengjeldt dråpe.»

I Vagant-intervjuet hevdet Christiansen at han som poet har satt seg som mål å sirkle inn «det som skjer når verden åpenbarer seg, når det som er der kommer til syne». I forfatterskapssammenheng viser dette seg som en bevegelse bort fra et tekstlandskap mot et virkelig landskap - uten at verken billedrikdommen eller den poetiske kraften er gått tapt av den grunn.

Gjennom hele forfatterskapet har Christiansen vært trofast mot den billedlyrikk han innledet sin diktergjerning med.

«Denne fortløbende opregning af fænomener og sprog og ting ridser en omverden op som ikke bare er fuld af ligheder og forskelle, men som tillige i digt efter digt demonstrerer foreløbige stier gennom en kaotisk verden, lokaliteter i det provisoriske, som man ender med at blive dybt taknemlig for,» skriver Per Højholt i sitt etterord.

Det er ikke vanskelig å gi Højholt rett i det.