Lureri uten kjemi

En høy og luftig sufflé krever en sikker hånd - og riktige ingredienser.

FILM: Regissør Tony Gilroy, som knalldebuterte med thrilleren Michael Clayton for et par år siden, er tilbake. Men den erfarne manusforfatterens andre forsøk på regi faller ikke like heldig ut. Til tross for store navn og et interessant tema.

Stråleglans

Roy og Claire (Clive Owen og Julia Roberts) er begge eksagenter, med fartstid fra henholdsvis fra britiske MI6 og amerikanske CIA. Nå har de fulgt pengene over i det private og driver industrispionasje på høyeste plan. Det dreier seg om to konkurrerende farmasøytiske giganter, den ene er villig til å gjøre alt for å stjele det andres hemmelige - og etter sigende - revolusjonerende produkt.

Midt i krigen blomstrer kjærligheten. Men kan Roy og Claire, to mennesker som har brukt hele sitt voksne liv til å perfeksjonere bløffen, stole på hverandre?

«Duplicity» er et forsøk på romantisk spenningsfilm. En slik der hovedpersonenes evige tautrekking, verbale slåsskamper og utallige knep for å lure hverandre - og andre - utgjør selve kjernen. Det viktigste ved denne typen film er utvilsomt kjemien mellom hovedrolleinnehaverne.

Her forsøker man å skape klassisk, romantisk par av Roberts og Owen, en slags moderne versjon av Katharine Hepburn og Spencer Tracy. En duo som må skinne så kraftig at publikum ikke skal se, eller i det minste ikke bli irritert over usannsynlighetene i historien.

Julia Roberts har fremdeles stråleglans så det rekker, og parkerer motspiller Owen ettertrykkelig i skyggen - hvor han hører hjemme. Det mest imponerende med britiske Owen er hvor langt han har kommet på såpass lite karisma. Paret oppviser langt fra nok lekenhet og snert til å holde denne affæren flytende.

Utfordrende form

Regissør og manusforfatter Gilroy må ta sin del av skylden. Elegante orddueller er morsomme, smålig krangling og bebreidende mas er det ikke.

Men selv om dette er florlette saker, er formen utfordrende. Gilroys manus er en mosaikk av fram- og tilbakeblikk, fem år her, tre uker der, to måneder her, ja, dette er reneste tidsmaskinen. Og om du skulle lure, så er svaret: «Nei, du er ikke dum». Her har man liten forutsetning til å skjønne hvem som lurer hvem før du får fasiten slengt i trynet mot slutten. Om tematikken omkring industrispionasje er spennende, blir filmen egentlig aldri det. «Duplicity» er først og fremst en påminnelse om at virkelig gode suffleer er helt avhengig av riktig kjemisk sammensetning. Uten den blir det fort en flat affære.