Lyden av en nyhet

NRK-nyhetene har skiftet lydkulisse denne uka. Til det bedre?

NY INNGANGSLYD: Dagsnytt har fått ny vignett. Hans Fredrik Dahl synes den er mykere og litt uklar. Foto: Linda Næsfeldt.
NY INNGANGSLYD: Dagsnytt har fått ny vignett. Hans Fredrik Dahl synes den er mykere og litt uklar. Foto: Linda Næsfeldt.Vis mer

|||
Lyden av en nyhet er som lyden av en drøm. Det er ingen lyd, de fleste drømmer skjer jo i stumfilm. Likevel er drømmens ubevisste lydbildet viktig, ja avgjørende for om du våkner i angst eller glede.

På samme måte med nyheten. Dens gjenlyd blir avgjørende for om du forbinder noe positivt eller noe negativt ved det som meldes, presumptivt for første gang (det er derfor det er en nyhet). Nyhetens lyd blir slik sett bestemmende for dens innhold.

Hva slags lyd snakker vi om?

Den skrevne nyhet, den du leser i aviser og blad, er ytre sett stum, naturligvis. Men for ditt indre øre hører du fuglesangen fra Hardanger, ropet fra flomofrene eller bilenes tut og kjør i trafikken, alt etter hva den leste nyhet handler om. Evnen til selv å lydlegge det man leser, vil rett nok variere både med mennesket og med situasjonen. Men generelt vil man legge til den lyden som mangler, for at sinnet skal ta opp i seg budskapet fra det skrevne ord.

At det faktisk er slik, hører du i forskjellen mellom billedlagte kontra ikke-billedlagte nyheter. Dersom avisredaksjonen har spandert et godt og stor bilde til den nyhetssaken du leser, hører du samtidig hva som hender. Mennesker eller natur, du fornemmer lyden i det du ser. Står nyheten bare i tekst, mangler denne dimensjonen. Nyheten blir tørr og taus, i hvert fall i forhold til den godt illustrerte.

Radionyheten følger en litt annen logikk. Lyden eller lydkulissen bak en radioreportasje gir seg gjerne ut for det vi kaller reallyd eller diegetisk lyd, den gjengir autentisk, riktig lyd til det som sies. Bildører slammer, skritt høres i korridoren, menneskemengder samles i taktfaste rop — slik lydlegges presidentbesøk, maktspill på samfunnstoppen eller folkelig protest.

Jeg har en gang påstått at radioreportere gjerne gjør det lettvint for seg ved å hente kontentum, altså sjablonger fra arkivet, når de lydlegger sine meldinger. Jeg har fått til svar at det gjør de ikke.

Lydene du hører, er fra begivenheten selv, tatt opp fra reportasjene i CNN eller andre fjernsynskanaler og brukt som autentisk bakgrunn i NRKs meldinger. Vannet du hører surkle og strømme er virkelig fra Pakistan. Hammerslagene stammer fra reelle mennesker som gjenreiser landsbyen etter jordskjelvet i Kina. Kom ikke der og tro at lyden ikke er riktig!

På fjernsynet er lyden i dag synkron med bildene. Lyd og bilde opptas samtidig, skjønt med helt forskjellig teknologi. De inngår i fellesopplevelsen av levende bilder med lyd, den såkalte «blyden», som filmskaperen Arnljot Berg kalte den. «Blyden blir neste generasjoners kommunikasjonsform», spådde han i 1979, i sin dype artikkel Fjernsynet i PaxLeksikon.

Dette var nytt, for opprinnelig var TV-bildet ledsaget av musikk, akkurat som på Filmavisen. Når nyheten ble filmet, skulle den gjengis til munter og festlig musikk som fulgte bildenes rytme. Langsom musikk til panorering av landskap, hurtige rytmer når tømmerstokkene gikk utfor fossen. Først i 1970-åra ble lyden diegetisk og den illustrerende musikken forsvant.

Men hvilken lyd skal innlede nyhetene, si fra til seere og lyttere at nå kommer nyhetene og ikke noe annet ?

BBC World Service er verdensleder i dette. I denne kanalen innledes nyhetene av en festlig orkestrert fanfare, en skikkelig sirkus-trudelutt full av trompeter og pauker i beste britisk light music-tradisjon, som både stemmer deg i høyt humør før sending, og som sier fra at her, her får du hele verden inn i øret. Ingen som hører World Service-fanfaren, kan vær i tvil om at her kommer verdens beste og mest pålitelige nyhetssending.

NRKs gjennom mange år tilsvarende fanfare foran Dagsrevyen, bestod i en effektivt fallende akkord avsluttet med fire paukeslag. Den var så vidt jeg vet komponert av Arne Nordheim, og levde opp til BBCs standard. Så var da også NRKs beste folk utdannet i BBCs Norwegian Service.

Og radioens Dagsnytt-sendinger? Siden 1983 har de vært innledet av en særpreget lydeffekt: en mekanisk, litt uhyggelig sireneaktig boing-boing-boing-boing i stigende sekser-akkord. Et ganske påtrengende, men i hvert fall tydelig signal om hva som nå kom. Saklige nyheter! Fra og med denne uka er dette signalet byttet ut med — ja hva er det egentlig de spiller før Dagsnytt i radioen nå — og etterpå? Noe mykere er det, men også noe litt uklart, ikke sant?

Vi får se om vi venner oss til den.

For lyden blir en vane. Alt blir en vane. Til og med den nye Dagsrevy-vignetten med sin blanding av skingrende akkorder og heftige svisj-lyder, som hørtes som grusomme, japanske sabelhogg i begynnelsen, er blitt stuevennlige lyder nå, etter bare et par års buk. Og vignetten som vises til, med et Norgeskart der Oslo ligger i sentrum og alle impulser stråler ut fra hovedstaden — en framstilling av landet man ikke skulle trodd mulig i nettopp NRK — den venner vi oss til. Jo, alt blir en vane.

Blyden (bilde + lyd) er blitt nyhetens substans. Slik vil den holde seg i framtida også. «Hovedinnholdet må bli bud fra mennesker til mennesker. Høyrøstet eller lavmælte, men blyd», skrev Arnljot Berg. Og han la til en profeti: «Det kommer til å bety daglige seerinnlegg på skjermen».

Og faktisk, vi har fått vanlige mennesker inn i nyhetene. De snakker til oss, nei de roper og bønnfaller, fra alle verdenshjørner. Verdens fattige og undertrykte, våre ulykkelige brødre og søstre fra andre folkeslag, har lært seg å tale til kamera og mikrofon,  i en blanding av levende bilder og autentisk lyd. Og deres daglige inntreden i våre liv gjennom nyhetssendingenes tilmålte formater, innledes av vignetter, fanfarer, trudelutter og akkorder som alle har til hensikt å stemme våre sinn til mottakelighet.

Egentlig sier de det samme som barnetimen sa til oss radiolyttere i 50-åra: «Nå kommer barnetimen, Nå kommer barnetimen, hysj hysj hysj, vær stille om mus!»