WALL STREET-DEMONSTRANTER:  Folk fra "Occupy Wall Street"-bevegelsen i New York har fått tilhengere og "avleggere" over hele USA nå. Foto: Getty Images/AFP/Scanpix
WALL STREET-DEMONSTRANTER: Folk fra "Occupy Wall Street"-bevegelsen i New York har fått tilhengere og "avleggere" over hele USA nå. Foto: Getty Images/AFP/ScanpixVis mer

Lyden av fjern torden

Over hele verden taper de politiske institusjonene legitimitet. Aksjonismen vinner terreng. En oppskrift på krise.

HELE VERDENS ØYNE er nå rettet mot aksjonistene utenfor børsen i Wall Street i New York. De er forbannet på finanseliten, bankene og regjeringen, men de er ikke radikale i klassisk forstand. De roper ikke på revolusjon, de er ikke engang mot systemet. Aksjonistene er folk som fulgte spillereglene, som gjorde det de ble fortalt, men som ikke fikk noe igjen for sin lojalitet. De har utdannelse, men ikke jobb. De ønsker seg familie, men har ikke noe som kan kalles et hjem. Derfor er de også politisk hjemløse. I hvert fall inntil noen hamrer ut sinnet og håpløsheten i et nytt program.

OVER HELE VERDEN er protestbevegelser i framgang. I det ene arabiske landet etter det andre har spontane opprør veltet autoritære regjeringer, og kampene pågår. I Israel vokser demonstrasjonene mot det hele det politiske etablissementet fra høyre til venstre. I India sultestreiket aktivisten Anna Hazare helt til parlamentet vedtok nye lover mot korrupsjon, tvunget i kne av store folkemasser fra middelklassen. I Thailand er uroen permanent, og i Kina er den hardt undertrykket. I Europa er den politiske uroen kraftigere enn under ungdomsopprøret i 1968. I Storbritannia gikk godt organiserte grupper til massiv plyndring og gatekamper mot politiet. I Spania er ungdomsledigheten offisielt 21 prosent og 40 prosent blant ungdom. Protestene der har antatt veldige, organiserte former. I Hellas er det antakelig bare et spørsmål om tid før motstanden mot de økonomiske nedskjæringene går over i voldelig, organisert kamp. I Sverige og Tyskland har piratpartier vunnet fram i valg.

OG HVA MED NORGE? Det er fristende å svare at så lenge en mennesketype som Sigbjørn Johnsen kan bli finansminister, så kan det aldri gå helt galt. Han er solid, raus, furet og værbitt over Mjøsa. Slik representerer han det som er det viktigste bindemidlet i det norske politiske prosjektet: Tillit og integrasjon. Likevel er ikke alt idyll. Det er tankevekkende og foruroligende at de politiske parolene etter 22. juli falt på steingrunn. Valgdeltakelsen skulle vise verden og oss selv at vi slutter opp om det politiske systemet og verdiene det bygger på. Det slo ikke til. Massemorderen fikk ikke det svaret han fortjente. Den manglende responsen forteller at det er økende avstand mellom de styrende og de styrte.

MANGE ER OVERRASKET over hvordan økonomiske og politiske kriser «plutselig» dominerer verdensbildet. Men lyden av fjern torden har vært mulig å registrere lenge: Finanskollapsen i Asia i 1997, internettbobla som sprakk i 2000, finanskrisa i 2007- 08 og de pågående gjeldskrisene i Europa og USA. Hver for seg var krisene ille nok, men utløsende for dagens uro er politikernes manglende evne til å håndtere dem. Da kapitalismen gikk inn i sin største krise siden 1920-åra, hadde de ikke noen alternativ vei eller visjon. Regningen blir etter boka sendt til folket. Derfor pågår det for tida en økonomisk deklassering av middelklassen og en politisk avvæpning av det som er igjen av arbeiderklassen. Veivalget betyr også at millioner av unge mennesker ikke lenger kan regne med et liv som gir jobb, sikkerhet og utvikling. Slikt skaper usikre og sinte mennesker.

DE SOM ER FORBANNET sitter ikke med hendene i fanget. Dette er folk som ikke venter på at en fagforening eller et parti skal ta kontakt. Selvorganiseringen er i voldsom vekst, hjulpet fram av sosiale medier som er utenfor etablissementets kontroll. Her utfordres de hierarkiske, kontrollerende og lukkede tradisjonene som finnes i politiske institusjoner og i næringslivet. Tidligere kunne politisk misnøye lettere kapsles inn, eller ledes, i moderat og ansvarlig retning. Det parlamentariske demokratiet og rettsstatens institusjoner er jo garantier for folkelige rettigheter, men også instrumenter som skal temme og løse konflikter. Nå utfordres dette systemets autoritet og effektivitet.

DENNE LØSRIVELSEN er et tegn på sunn politisk energi, men den er også et faresignal. Vokser kløften mellom de politiske institusjonene og aktivister på jakt etter nye løsninger og virkemidler, kan misnøyen erobres av autoritære krefter. Svaret er å fornye og aktivere folkestyret.