Lyden av Godard

Jean-Luc Godard er ikke som andre filmregissører, og ECM-sjef Manfred Eicher er ikke som andre plateselskapsdirektører. Er film egentlig best på CD?

ECM utgir nå lydsporet til Godards «Histoire(s) du cinéma» på fem CD-er. 4 timer, 23 minutter og 44 sekunder TV-lyd uten bilder, er det en klok 1000-kronersinvestering?

Ja, hvis du er ute etter en helt spesiell poetisk/intellektuell utfordring og stimulans, som nok gir deg mer tilbake jo lenger inne i cineastland du befinner deg fra før av. Forventer du derimot at «lydspor» i dette tilfellet betyr noe à la Vonda Shepards bidrag til «Ally McBeal», kan investeringen kjapt komme til å fortone seg som en tapt tusenlapp.

Storverk

Jean-Luc Godard (69) er fransk etterkrigsfilms mest markante og kontroversielle regissør, og «Filmens historie(r)» er hans opus magnum , en videoserie på fire essayistiske dobbeltkapitler, laget for fransk fjernsyn mellom 1988 og 98. I form av bl.a. filmklipp og lydcollager av poetiske kommentarer, filmdialog, sorl og musikk fra Bach til Ketil Bjørnstad, gir den sagnomsuste «bølge»-regissøren sin framstilling av filmens historie(r) og historien filtrert gjennom filmen i det som er blitt kalt filmens århundre.

Kapitlene er tematisert, bl.a. i Hollywood og den amerikanske filmens nesten utslettende virkning på den europeiske; film og liv/film og krig/film og politikk; Hitchcock («I en periode var han universets herre, mer enn Hitler, mer enn Napoleon.

Folket var underlagt poesiens kontroll»), den nye franske bølgen og den italienske neorealismen. Men temaene er ikke strengt og dokumentarisk avgrenset. En subjektiv Godard assosierer og tankespringer. Like lite som i sine «bølge»-filmer er han ved denne anledning den slagne landeveis auteur.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Manfred Eicher, den tyske plateprodusenten som med svimlende kunstnerisk konsekvens gjennom 30 år har dokumentert samtidas jazz og klassiske musikk på sitt ECM-selskap, har alltid vært fascinert av Godard og hans kompromissløse filmer.

Inspirert


Eicher, som selv har laget spillefilm av Max Frisch' roman «Mennesket opptrer i yngre kvartær», sendte på et tidspunkt noen plater til Godard, noe som i sin tur inspirerte den franske regissøren til å lage filmen «Nouvelle vague». Lydsporet fra denne ble utgitt på en dobbelt-CD i 1997, og den oppsiktsvekkende «smale» utgivelsen ble godt mottatt i så vel filmtidsskriftet Cahiers du Cinéma (som Godard var med på å starte på 50-tallet) som i musikktidsskriftet Gramophone.

Likevel er steget drøyt opp til «Histoire(s) du cinéma»-boksen med sine fem CD-er og fire innbundne fullstørrelsebøker. Bøkene inneholder all dialog, trykt på tysk, fransk og engelsk, pluss et omfattende bildeutdrag fra videoserien. Utgivelsens kommersielle potensial tatt i betraktning, er det fristende å betrakte boksen som en solidaritetshilsen fra Eicher til den like konsekvent antikommersielle Godard, eller som en felles millenniummarkering fra to europeiske åndsfrender som aldri har latt sin virksomhet styre av utsikter til kjapp fortjeneste.

Joyce


«Forandre ingenting/slik at alt kan være forskjellig» - slik åpner Godard sin lange harang, som er blitt sammenliknet med både James Joyces «Finnegans's Wake» og kubismen i malerkunsten. I noe som kan leses som et langt, fritt assosierende, essayistisk dikt, fortsetter han med Hollywood-mytene og den annen verdenskrigs filmer, før han avrunder første del: «Og om første verdenskrig/gjorde det mulig for amerikansk film/å ødelegge fransk film/med fjernsynets fødsel/gjorde den andre det mulig å finansiere/det vil si, ødelegge/all europeisk film.»

Som en av Cannes-festivalens opprørere i revoltåret 1968 og siden den gang en samfunnskritiker med ståsted godt til venstre, forteller Godard sine historier i alt annet enn forsonlige festtaler. Snarere ser han en filmindustri like merket av slutt og kommersiell dødskrampe som det århundret den har vært med på å prege så sterkt. Og han sukker: «På bunnen er filmen ikke del/av kommunikasjonsindustrien/eller av showbusiness/men av kosmetikkindustrien/som selv bare er en mindre gren/av løgnindustrien.»

Antiprodukt


På mange måter er disse fem CD-ene og fire bøkene et perfekt kulturindustrielt antiprodukt i sin «supersmale» sammenføyning av bok-, plate- og filmbransje. Og nesten fire og en halv time TV-lyd uten bilde er

lenge.

Men underveis antar denne «billedløse videoen» en egen identitet. Med mitraljøselyd fra Godards elektriske skrivemaskin, mange, ofte ekkofylt gjentatte ord og av og til kontrasterende, av og til underbyggende musikk fra så ulike kilder som Beethoven og Otis Redding, Giya Kancheli og Leonard Cohen, David Darling og Paul Hindemith, Arvo Pärt og Dino Saluzzi, Gesualdo og Tom Waits, er utgivelsen så langt fra å være et elskverdig, inviterende «soundtrack» som det er mulig å komme, både i kraft av idéinnhold og form. Men der historiene om historien raver av sted, blir de sin egen fortelling, sitt eget uttrykk, sin egen form. Og de fascinerer med sine poetisk overrumplende kast og vendinger.

Så i likhet med Godards filmer og Eichers musikkproduksjoner vil bok/CD-versjonen av «Histoire(s) du cinéma» finne sitt publikum: mennesker som verdsetter et krevende uttrykk framfor et leflende, et utfordrende framfor et bekreftende. Og selvsagt Godard-fansen, 60- og 70-åras filmklubbmedlemmer. Iallfall Godard og Eicher må tro at det ennå finnes noen som er villige til å både betale for en pakke som dette og jobbe for å komme i dialog med innholdet - det i seg selv er en millenniumhilsen som avtvinger respekt.


Jean-Luc Godard

  • Født i 1930 i Paris. Ble sveitsisk statsborger som flyktning under annen verdenskrig, og er bosatt i Rolle.
  • Etnologistudent ved Sorbonne i Paris i 1948, kom inn i cineastmiljøet.
    Møtte her Frangois Truffaut, Jacques Rivette og Eric Rohmer. Disse startet en omfattende filmskribentvirksomhet, og ble sammen med Claude Chabrol og Alain Resnais de sentrale filmskaperne i den «nye bølgen» i fransk film.
  • Gjennombrudd med «Til siste åndedrag» i 1960, siden bl.a. «Leve sitt liv», «Den gifte kvinnen», «Alphaville», «Weekend» og «Sympathy for the Devil - 1+1» (med The Rolling Stones).
  • Den etter hvert marxistisk orienterte Godard brøt med fransk filmindustri i 1968, og fortsatte å lage samfunnskritiske, kontroversielle filmer, av enkelte beskrevet som sære formaleksperimenter for en arbeiderklasse som ikke ville vite av dem, av andre hyllet som original, progressiv filmkunst.