Lyden av ingenting

Det er ikke alltid det er en god idé å synge selv.

CD: Moby har tilbrakt store deler av sitt voksne liv på hotell. Som den verdensstjernen han er, har han fartet over landegrensene, hengt i mang en hotellbar og sovnet i én by, for så å våkne i en annen. Turnélivet er ingen dans på roser.

Men det betyr ikke at Moby kan dra en «Lost In Translation» for det. På «Hotel» kopierer han Sofia Copollas hotellestetikk til fingerspissene. Men selv om albumet kanskje handler om hotelliv, er Mobys kjølige ambientpop så langt unna Copollas eksistensielle hotellromanse som det er mulig å komme.

Reklamemann

Men så har også Moby tradisjon for å skalte og valte med kvalitetsproduktene til andre folk. På supersuksessen «Play» (1999) og oppfølgeralbumet «18» (2002) limte han gammel bluesvokal sammen med moderne elektrobeats.

Resultatet var overraskende og annerledes, ja faktisk ganske nyskapende. Rett etter albumutgivelsen kvelte han likevel musikkrevolusjonen ved å selge hver bidige låt til reklameindustrien. Uansett hvor nyskapende «Play» var, vil Moby nå alltid bli assosiert med Volvo.

Synger selv

På «Hotel» har han derfor forsøkt å fjerne seg fra bluesvokalstempelet ved å synge selv. Han pøser fortsatt på med flytende stemningslandskaper, lettfattelige popstrukturer og enkle elektronikaarrangementer, men kombinert med Mobys livløse vokal, blir melodiene til gråmelerte gamle joggebukser. Ikke engang den überkommersielle singelen «Lift Me Up» kan løfte albumet fra intetsigenhetssumpen.

«Hotel» blir dermed like døll som å tilbringe natta på flyplasshoteller. Så om ikke annet lever albumet ihvertfall opp til navnet sitt.