Lyden av leselykke

Når noen lukker boka med et irritert smell etter åtte dager med ryggen til deg, da er det bare:

«Lyden av noen som prøver å ikke lage en lyd». Dette er en typisk John Irving-setning. På linje med setningen «Gå fortsatt forbi de åpne vinduene» fra «Hotell New Hampshire», vil «lyden av noen som prøver å ikke lage en lyd» bli en nøkkelsetning for alle som akkurat nå holder på å lese Irvings foreløpig siste og ellevte bok, «A Widow for One Year», som den heter inntil den kommer på norsk til høsten. Derfor lyder setningen strengt tatt fortsatt «A sound like someone trying not to make a sound», og selvfølgelig handler setningen om katastrofen som lurer der ute i rekken av begivenheter som kommer til å inntreffe med skjebnebestemt sikkerhet, men som ennå ikke kan høres, annet enn som den illevarslende og tilbakeholdte «lyden av noen som prøver å ikke lage en lyd».

Den amerikanske forfatteren som skrev bestselgeren «Garps bok» for tjue år siden er altså tilbake med en murstein på 547 sider, på engelsk og i stabler i norske bokhandler. På Internett er debatten i gang mellom begeistrete og skuffete lesere. Irving er ranket som kanskje Vestens beste historieforteller innen sjangeren romaner-som-ikke-handler-om-vårt-felles-ansvar-for-kloden-og-h vordan-vi-skal-fordele-godene-rettferdig-mellom-oss. Irving-fans er likevel, eller nettopp derfor, kritiske lesere med klare og velformulerte krav til oppbyggingen og utviklingen av en såkalt god story. Psykologisk svikt i karaktertegningene, logiske mangler og umotiverte brudd i sammenhengen påtales øyeblikkelig, mens språklige finesser, ekvilibristiske piruetter og dristige vendinger i handlingsforløpet verdsettes som gylne C-moment. Irvings lesere lar seg ikke hensette i noen som helst tilstand av likegyldighet, ikke på noe stadium i leseprosessen. Jeg vil si vi er som et godt kvalifisert publikum under en fotballkamp mellom Norge og Brasil: spent til bristepunktet. Vi har våre begrunnete forventninger og blir de innfridd, eller blir de det ikke, så gir vi oss til kjenne med lyden av noen som bestemt har til hensikt å gi lyd fra seg. Det var derfor jeg etter det første lesedøgnet av «Enke i ett år», inntil det norske forlaget eventuelt velger en annen tittel, først falt til en slags midlertidig ro nederst på side 186. Da var jeg ferdig med sommeren 1958, jeg hadde møtt de viktigste hovedpersonene, historien hadde lagt seg perfekt til rette og det var 361 sider igjen. Da hadde jeg avlyst avtaler, eller jeg hadde møtt fram som avtalt, med dette verkende smilet i øynene som alle kjenner som har en bok liggende og vente som en hemmelig elsker. Jeg hadde lagt meg til for å sove full av lengsel etter neste dag, og våknet med et lettelsens klynk i grålysningen der jeg skamløst vrengte side 119 rundt på ryggen. Jeg måtte vite hvordan det gikk. For også i Irvings univers henger alt sammen med alt, og som i dominospillet er konsekvensene katastrofale når en tilsynelatende bagatellmessig detalj fører til at første brikke går over ende. Og det er sammenhengen som er opplevelsen etter som den ene brikken støter mot den andre, den frydefulle ferden så tett bak hånden som styrer spillet at jeg kjenner pulsen hans slå mot min egen tinning.

Artikkelen fortsetter under annonsen

En 16 år gammel gutt, Eddie, tar sommerjobb hos en berømt forfatter. Gutten forelsker seg i forfatterens vakre og ulykkelige hustru. Forfatteren avslører seg som en forfyllet kvinnejeger, en kynisk menneskeforbruker som skriver barnebøker basert på skumle eventyr han forteller til datteren Ruth som bare er fire år. Familiens hjem er tapetsert med bilder av to sønner som omkom i en bilulykke noen år tilbake, den eldste på Eddies alder.

Når sommeren er over har Eddie elsket med hustruen hele seksti ganger, hustruen har forlatt dem alle, forfatteren sitter igjen med sin lille datter. Og leseren er ennå ikke innviet i de fryktelige detaljene rundt de to sønnenes død. Da er vi altså bare ferdig med side 186, forventningene er spent som skinnet over sprengmodne druer, og jeg fornemmer ikke antydning til stein mellom tennene, ikke engang som lyden av noen som prøver å ikke lage en lyd.

Det er denne tilstanden som er mitt anliggende her og nå. Jeg hadde lest den perfekt oppbygde historien om fire mennesker som levde i skyggen av to døde gutter. Og enda hadde jeg 361 sider igjen. Jeg satt med en bok i fanget, så tykk, så silkeglatt god å holde rundt omslaget som et helt ostehjul. Jeg satt med ryggen mot Gibraltar og Afrikas nordkyst, for å være ærlig, som jeg hadde sittet bortvendt fra et duftende frokostbord på et svaberg på Sørlandet den gang ferien gikk med til «Garps bok». På banalt heter det leselykke. Poenget er altså ikke om Irvings bok «Enke i ett år» til slutt viser seg å være en helstøpt og god bok. Som cbbaker@ix.netcom.com fra Østre Long Island skriver på Internett, ganske treffende: «Jeg likte den første delen godt. Men Ruth var en drittunge.» Poenget er at jeg må, jeg må, vende hver av de 547 sidene for å få vite hvordan det går. Jeg kan sukke underveis, skjære tenner, kjede meg, men jeg MÅ vite hvordan Marion, Ruths mor, dukker opp til slutt. Det er først etterpå, når boka ligger lukket på nattbordet med ryggen til meg, at jeg innser at Irving har snytt meg for et helt portrett av Marion. At kampen ble dårligere etter første omgang. At den stubbeformete Irving, egentlig, altså, alltid skriver om stubbeformete forfattere som enten bryter eller spiller squash mens katastrofen bygger seg opp til den lydløse lyden av den første dominobrikken som velter et sted vi ikke kan se den.

Det tar rundt åtte dagers leselykke å gjennomskue John Irving, hver gang.