Lyden av politikøller

VENEZIA (Dagbladet): Kjempetrommene er laget av dyrehuder spent over møbler fra Midtøsten. Trommestikkene som publikum kan bruke, er dreid av politikøller fra de samme landene. Chen Zhens installasjon «50 slag til hver» viser at kineserne gir kraftig lyd fra seg på årets Venezia-biennale.

Biennale nummer 48 preges i avgjørende grad av nettopp kinesere og kvinner , og hovedkurator Harald Szeemanns slående tittel «d'APERTutto»(«Åpent overalt») har i alle fall gitt åpning for 90-tallets kvinnelige og kinesiske aktørers ekspansjon på den internasjonale og stadig mer globale kunstscenen, og de sistnevntes lange marsj fra isolasjonen innenfor Maos og Midtens rike minner - som tidligere med amerikansk og italiensk hegemoni - nesten om en invasjon.

Kinas oppmarsj

Mengden av kunstnere fra og i eksil utenfor milliardlandet kan motiveres med den asiatiske stormaktens stadig stigende betydning.

Likevel ser det ut til svært mange av maleriene kommer fra en «firerbande» av sveitsiske samlere - og når man under ferjeturen mellom det gamle og nye biennaleområdet overhører en gallerist fra Alpelandet snakke dunkelt om sin «art business» i skyskrapernes Shanghai - blir det en bismak av sentralstyrt «åpenhet».

Dette forholdet til Vestens marked er den kinesiske kunstneren Zhou Tiehai fullstendig klar over. Han maler en typisk talsmann fra eget land foran en serie stormaktsflagg - og forsyner bildet med de offisielle ordene: «Relasjonene i kunstverdenen er de samme som mellom stater i tida etter den kalde krigen.»

Uansett så kommer mange kinesiske utstillere fra det flytende feltet mellom offisiell/uoffisiell i Kina og diasporaen på andre kontinenter med sterkt stoff.

Femti slag

Det gjelder ikke minst Paris-bosatte Chen Zhens akustiske installasjon «50 slag til hver», med trommer laget av dyrehuder spent over møbler fra Midtøstens konfliktfylte område - og trommestikker dreid av landenes politikøller.

Den interaktive installasjonen innbyr besøkende til aksjon, men Chen Zhen har også engasjert tre tibetanske munker i sitt grensesprengende prosjekt. Deres buddhistisk-rituelle tromming står i kontrast til publikums vekselvis aggressive og rytmisk innlevende perkusjon. Opplevelsen av - og utageringen på - den kreativt ansporende lydkilden skifter. Her stiger lysten under forsøket på å falle inn i rytmikken, før man slås av ettertanken over sin egen banking mot det utspente storfeskinnet med trommestikken.

Maos fiendebilde

Cai Guo-Qiang - som for fire år siden ankret opp en djunke på Canal Grande i Marco Polos by - skaper nye åpninger mot kinesisk historie. Han utfører foran publikum en replikk av Kulturrevolusjonens kollektivt kreerte skulpturtablå «Skatteinnkrevingen», hvor kunstneren med aktuell adresse på Manhattan har assistanse av ni håndverkere fra gamlelandet i den venezianske marinens gamle kanonverksted.

Det som en gang var et fiendebilde av figurgiganter over føydalismens utbytting (som Mao eksporterte kopier av til Albania og Nord-Korea), blir i denne konteksten en skulpturell performance - og forteller historien om hvordan kineserne på et par tiår har revolusjonert sin kunsthistorie.

Albansk innvandring

Det er også albanerne i ferd med å gjøre under de siste åras historiske dramatikk. Sisley Xhafa spiller på den omstridte immigrasjonen til Italia i sin enmanns-performance, hvor han spretter rundt med fotball i albansk landslagsdrakt på biennaleområdet. Emigrasjon og USAs krav om isolasjon har lenge vært tema for kubanske KCHOs ulike båtformer, nå formet som en installasjon av dekkstoler. Isolert er også den søvnløse svarte nattevandreren man møter i amerikanske Doug Aitkens intenst oppdrevne - og førsteprisvinnende - videoinstallasjon, som fysisk gir følelsen av å følge med på den febrilske ferden gjennom den mennesketomme urbanjungelen.

Eller ta italieneren Maurizio Cattelan, som lar en fakir gå under jorda to timer i gangen - og i nedgravd tilstand strekker sine bønnfallende hender opp gjennom sandgulvet.

Fly og rotter

På like fremmed grunn ligger et avdanket italiensk jagerbombefly på ryggen i den gamle reperbanen Corderie, og ble på dette fredelige sted Paola Pivis påminning om hva som under presseåpningen fortsatt foregikk med mer avanserte modeller i det norditalienske luftrom. Ann Hamilton i USA-paviljongen og Pipilotti Rist - som Jan Brockmann introduserte på Bankplassen flere år før hun ble sveitsernes frimodige førstedame - fanger eksistensiell sårbarhet med flyktigheten i strømmer av giftigrosa pigment og store svevende såpebobler.

Motsatt med tyske Katharina Fritsch, som også - og i likhet med nasjonsutstiller Rosemarie Trockel - var i Museet for samtidskunst i 1996 , slår truende og tungt til med en skulpturell ring av nesten tre meter høye rotter.

Så store og sterkt tøylet at de nesten tar rotta på en veneziavandrer.

ROTTEREIR: Katarina Fritschs gigantrotter.
SLAVER: «Skatteinnkrevingen» av Cai Guo-Qiang.
TROMME-INVITASJON: Krass vold blir krativ lyst i kinesiske Chen Zhens akustiske installasjon, hvor publikum og tibetanske munker veksler med å være i trommende aktivitet på de utspente dyrehudene.