Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Anmeldelse Film «Den gylne hanske»

Lyden av sag gjennom menneskekropp

Seriemorderfilmen «Den gylne hanske» er grotesk, tidvis ganske kjedelig, og likevel interessant på sitt vis.

«Den gylne hanske»

3 1 6

Drama

Regi:

Fatih Akin

Skuespillere:

Jonas Dassler, Margarete Tiesel, Adam Bousdoukos

Premieredato:

10. januar 2020

Aldersgrense:

15 år

Orginaltittel:

«Der Goldene Handschuh»

«Vemmelig seriemorderfilm som er interessant som konsept»
Se alle anmeldelser

FILM: Liker du lyden av sag som skjærer gjennom en menneskekropp? Det gjør ikke jeg, og det gjør heller ikke seriemorderen Fritz Honka. Det er antagelig derfor han setter på tysk schmaltz på platespilleren før han går i gang med å partere ofrene sine. Det er syttitall i de aller mest lurvete strøkene av Hamburg, og på kneipen «Den gylne hanske», der Honka møter ofrene sine.

Ubehagelig film

Den prisbelønte filmskaperen Fatih Akin gjør ikke noe forsøk på å forskjønne verken menneskene eller tiden: Honka er lutende og plirende; spilt av den unge og langt mer billedskjønne skuespilleren Jonas Dassler med heftige proteser.

Menneskene som omgir ham er forfyllede, vulgære, gråtende, slitne. Jeg har sjelden sett en film som viser frem så mange bleke og overvektige kropper i for trange klær og hard belysning. Alt er skittent. Blod, gørr og sprit flyter. Dette gjør «Den gylne hanske» naturligvis til en særs ubehagelig film å se på. Som tilskuer vet du ikke når Honda kommer til å gå løs på kvinnene han er sammen med, men du skjønner fort at det kan skje når som helst, uten forvarsel, og du vil både se og høre hva som skjer: At et menneske dreper et annet.

Sjokkerende og kjedelig

«Den gylne hanske» er faktisk interessant på et konseptuelt nivå. I all sin heslighet føles filmen som et korrektiv til andre seriemorderfilmer, der en ofte strategisk psykopat leker katt og mus både med ofrene sine og med politiet. Denne filmen får de andre filmene til å virke nærmest uansvarlig glamoriserende.

Denne volden er impulsiv og dum. Folk kjemper for livet halvt avkledd, med dissende pupper. Elendigheten er ellers omhyggelig komponert: Akin har rekonstruert den virkelige Honkas leilighet nøye, og filmen hans fremstår som gjennomdesignet og godt fortalt.

Men den blir også, merkelig nok, både sjokkerende og kjedelig. Honka selv er like kvalmende som han er uinteressant. «Den gylne hanske» gir deg få nye tanker, men noen vemmelige nye bilder. For ikke å snakke om lyder.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media