Lyder i natten

Bildene forteller om hva natta handler om, mens Irvings tekst forsvinner i skyggen.

BOK: Det er Tatjana Hauptmanns tegninger en sitter igjen med etter å ha lest denne boka. John Irvings tekst er blekere enn måneskinnet. I billedbøker er det forskjellig hvem som drar lasset. I noen samarbeid er balansen perfekt, vanligere er det vel at teksten driver og bildene akkompagnerer.

Her råder bildene grunnen nesten alene.

En bagatell

John Irvings tekst er en bagatell av en historie, om nattelivet til en liten gutt som hører lyder. Pappa hjelper ham til å håndtere skrekken for uhyret. Historien finnes i romanen «Enke for et år».

Det kan være fint og virkningsfullt at teksten er lett og beint fram. Men her er det rett og slett litt lite ved den.

Tatjana Hauptmann tolker barns opplevelse av natta på en måte som skaper atmosfære. Den lille gutten vandrer i store, øde rom i det ensomme huset med bamsen ved hånda. Skyggeeffekter og virkninger av månelyset blir en spesiell blanding av det skumle og det harmløse. Mollstemte, forsiktige farger understreker guttens varsomme bevegelser og lydhørheten i situasjonen.

Atmosfære

Langt mer effektivt enn ordene får bildene barna til å bli mer fortrolige med natta. De viser hvorfor skyggen av en mus som piler over gulvet kan se ut som et monster, og at puta kan fortone seg som et levende vesen. Boka er sikkert gitt ut på grunn av John Irvings navn, men den når publikum gjennom Hauptmanns presise fargeblyanter.