Lydløs presentasjon

Ansiktet, håret, klærne og kroppsspråket representerer oss uten ord, uten lyd.

For et års tid siden gikk jeg nølende inn på et tatoveringsstudio på Grønland i Oslo. Etter litt diskusjon med mine skeptiske, likevel fascinerte venninner tok jeg sjansen. Gang på gang hadde jeg blitt gjort oppmerksom på at en tatovering ikke kunne vaskes vekk. En stund vurderte jeg dette evighetsperspektivet, men da jeg gikk inn døra på tatoveringsstudioet, bekymret jeg meg lite. Kanskje var jeg lett til sinns på grunn av det fine været og tenkte for meg selv at så kom ikke kunstverket til å gå ut på dato med det første.

«Det handler selvfølgelig ikke bare om forfengelighet, det er for enkelt. Men hva handler det om? En slags postmoderne lekenhet, muligheten til å gjenskape seg selv når som helst?» har Linn Ullmann skrevet i en avisartikkel. Riktignok i forbindelse med det faktum at en i dag skruppelløst går løs på egen kropp med skalpell og silikoninnsprøytninger. Men Linn Ullmanns ord kan også sees i sammenheng med vår lidenskap overfor klær, sminke og kroppslige dekoreringer av diverse slag. Å gå til anskaffelse av en ring i navlen eller en tatovering på ankelen er ikke nødvendigvis et resultat av dansen rundt skjønnhetsidealet, mer et ønske om å markere seg selv. Tatovering er den eldste formen for kreativ kroppsdekorasjon. En tatovering uttrykker noe, kanskje om ens person, en drøm eller et ønske, kjærlighet eller vise ord. Et varig kunstverk som forsvinner med eieren.

Særlig jenter, i alle aldre, går daglig løs på ansiktet sitt i speilet. Med mer eller mindre kunstnerisk utfoldelse. Med et bredt utvalg av grunningsmaling, farger og pensler gyver vi løs, vi jenter. I det skarpe lyset en sann kunstner har krav på og med paletten i hånden, skaper vi et ansikt, en maske. Øyne og lepper omskapes og forvandles. Den ene dagen stråler masken av mystikk og magi, den andre dagen er ansiktet åpent og naturlig.

Ansiktet, håret, klærne og kroppsspråket representerer oss uten ord, uten lyd. Klart det er verdt det å bruke tid i speilet om morgenen. Markedsføring krever mer enn fine ord. På vei til jobb gjennom byens gater eller hastende mot skolebygget. Uten ord er vi der og vet at vi blir iakttatt, mens vi selv iakttar. I dagens vestlige samfunn handler det om å skape seg et image, en ytre personlighet som kan skape videre interesse. Det handler om representasjon og kommunikasjon. Det er en kjent sak at unge mennesker er opptatt av utseendet sitt. Er dette fordi unge mennesker i større grad driver markedsføring av seg selv? Unge mennesker som ennå ikke har glidd inn i et fast mønster der familie og jobb står sentralt. Når vi er på jobben, når vi reiser ut på byen i helgene eller tar bussen, er vi gjenstand for nøye studier av andre i samme aldersgruppe. Unge mennesker særlig, tror jeg, er alltid på utkikk etter likesinnede og nye bekjentskaper.

Selv innrømmer jeg gjerne at lange bussturer og togreiser går med til å studere mine medpassasjerer. Mannen i setet foran meg har grått hår, dressen hans ser dyr ut, og i den sorte kofferten ligger nok mange viktige dokumenter. Eller kanskje bare konas handleliste. Utfra dette danner jeg meg et bilde av mannen og hans hverdag. Antakelig nærmer han seg 60, mon tro om han har barnebarn? Kanskje de kommer på besøk i helgen? Blikket glir videre, i setet på den andre siden av midtgangen sitter en gutt tidlig i tyveårene. Det mørke håret er litt rufsete, klærne ledige, sammensatt for å se ut som de er tilfeldig valgt, men med stil. Han sitter tilbakelent og dormer. Avslappet, rolig. Han ser intelligent ut, men er ikke av dem som har behov for å demonstrere det. Sofistikert. Han er interessant, jeg funderer på hva det står på T-skjorta hans. Det ser ut som om han driver med musikk. Enkelte ser bare slik ut, selv når hodetelefonene ikke henger rundt halsen og gitaren ikke er med.

Kan vi skue hunden på hårene? Kostymene og maskene våre er ikke skapt av oss alene. Iherdige, manipulerende moteskapere og mennesker med trendsetting som yrke forteller oss hvordan vi skal se ut. Vi lar oss påvirke. Vi kjøper tidsriktige klær i tidsriktige farger. Men like viktig som trendene er omgangskretsen vår, aldersgruppe og sosial bakgrunn. Stilen i en venninnegjeng i tenårene har klare likheter. Senere, etter hvert som vi utvikles, blir stilen mer individuell. Fortsatt er det sjelden store forskjeller i omgangskretsen. Et eksempel: En dresskledd aksjemegler og en sortkledd musiker med langt hår i ivrig samtale på Grand. Et sjeldent syn.

Mye kan altså sies om en person ved å studere det ytre. Men kan vi ikke også ta feil? Vårt ytre uttrykker ikke bare hvem vi er, men også hvem vi ønsker å være. Et symbolsk ytre trenger ikke stemme overens med sinnet. La oss se på metalbandet Peccatum. Bandets medlemmer ser riktignok mystiske og skumle ut, kostymer, sminke og sceneopptredener tatt i betraktning. En kunne lett komme til å tro at bandmedlemmene også i privat sammenheng var litt skumle og farlige. Slik er det imidlertid ikke, trass i sorte klær og sort hår er musikerne svært hyggelige og sympatiske mennesker.

Vi kan ikke skue hunden på hårene, men som oftest kan vi si en god del om et menneske ved å studere det ytre. Selv når fotballandslaget springer rundt på banen i like drakter, er det en som skiller seg ut. Erik «Myggen» Myklands halvlange hår flagrer idet han spurter etter ballen.

Med alderen avtar mye av vår interesse for klær og image, selvfølgelig med unntak. Det er ikke til å unngå med dagens «unge» skjønnhetsideal og jungel av rynkekremer. Etter hvert som bekjentskapene blir så mange at det ikke lenger er et mål å stifte nye hver dag, roer tankene og spekulasjonene rundt eget utseende seg. Fokuset settes på andre egenskaper og på et dypere plan. En naturlig følge etter å ha strevet for å bli kjent med mennesker, skaffet seg venner og kolleger.

Selv om det ytre teller mindre med årene, er jeg ganske sikker på at det teller mer i dag enn før. Stadig skiftende arbeidsmarkeder, medieoppmerksomhet rundt «aldringshemmende» midler, slankepress og verdsettelsen av de unge, karrierebevisste og fremadstormende øker presset på eldre generasjoner. Å gi inntrykk av et ungdommelig sinn, nytenkning og effektivitet blir essensielt. Kan dette inntrykket gis gjennom ungdommelig klesstil og ansiktsløftninger?

At vi unge også i fremtiden kommer til å vektlegge utseende og kle oss med omhu, er rimelig forutsigbart. Hvordan eldre generasjoner vil vektlegge et image er imidlertid mer interessant. I dag er ansiktsløftninger i ferd med å aksepteres av stadig flere. Vil det bli slik at aldringsprosessene i fremtiden skal hindres eller skjules for enhver pris? Eller vil aldring fortsatt være en del av den naturlige livssyklusen?