Lydskjønn forening?

Det synes på Ultima-festivalen, det synes på Blå og det synes på listene til plateselskap som ECM, Jazzland og Rune Grammofon: Noe av tidas mest interessante musikk skapes i berøringsflatene mellom moderne improvisasjonsbasert jazz, electronica og notert samtidsmusikk.

  • Det er ikke rart. Mange av de yngre samtidskomponistene har bakgrunn fra rock, pop og jazz, og selv «veteraner» som Terje Rypdal (53) og Rolf Wallin (43) har fortid i henholdsvis The Vanguards og Holy Toy. Søyr beveger seg ubesværet i dette grenselandet, og jazzutøvere som Jon Balke, Audun Kleive og Christian Wallumrød er tidvis langt inne i et klassisk samtidsuttrykk i sin musikk. Fra «samtidssiden» kommer de fire kvinnene i SPUNK inn i improvisasjonsmusikken, mens saksofonister som Rolf-Erik Nystrøm og Torben Snekkestad tilsynelatende er hjemme i enhver moderne musikalsk sammenheng.
  • På sin nyeste plate, «Serenity», spiller den svenske jazzpianisten Bobo Stenson musikk av blant andre Alban Berg, Hanns Eisler og Charles Ives sammen med Anders Jormin og Jon Christensen, sistnevnte en trommeslager som har skapt sitt eget klang- og pulsunivers. Den ultimate funk/jazzgitaristen John Sco-

field er stadig solist med symfoniorkestre i den engelske samtidskomponisten Mark-Anthony Turnage's store suite, «Blood On The Floor», og her hjemme herjer Deathprod. og Biosphere friskt med Arne Nordheims musikk, åpenbart til alles store tilfredsstillelse.

  • Så er vel alt bare idyll og et eneste stort samtidsmusikalsk samrøre? Ikke helt. Noen ser bare «røre», for ikke alle eksperimenter lykkes, tross de beste intensjoner. Å improvisere er noe annet enn å spille notert musikk, og selv for dem som lykkes i sin sjangeroverskridelse, kan det være vanskelig nok.
  • Eller som Scofield nylig svarte da jeg spurte hvordan han hadde likt å spille «Blood On The Floor» med Birmingham-symfonikerne og sir Simon Rattle i Londons Royal Festival Hall:

«Det er et utrolig stykke, men oh boy, det er virkelig en annerledes greie for meg å være en del av det. Å spille med symfoniorkester er fenomenalt, men jeg er ikke vant til å jobbe med dirigent. Å være nødt til å se på noter og spille dem er vanskelig nok for meg, men å måtte se på noter og spille dem og på toppen av det hele ha en fyr som peker på meg når det er meningen at jeg skal spille dem - det er enda verre. Det er et annet idiom.»

  • Et annet idiom, presis. Men husker man først det, ligger mye nytt musikalsk land åpent, og det er mer spennende enn det meste.

terje.mosnes@dagbladet.no