- Lykke er kjedelig

Paulo Coelho har solgt 46 millioner bøker i 150 land, han er søkkrik, har mottatt en lang rekke priser og ble nylig det yngste medlemmet av Brasils litterære akademi. Men lykkelig er han ikke.

- Jeg er aldri lykkelig. Det er kjedelig. Lykken er som søndagsettermiddager. Men jeg kan kjenne en dyp tilfredsstillelse. Jeg er en kriger, ingen vismann, jeg trenger utfordringer, sier Coelho. Han er på norgesbesøk, seks år etter forrige visitt, da hans gjennombruddsroman «Alkymisten» kom ut på norsk.

I GÅR FIKK prinsesse Märtha Louise etter eget ønske hilse på Coelho. I NRK-dokumentaren «Prinsessen», som ble laget i forbindelse med trettiårsdagen hennes i fjor, fortalte hun at Coelho er hennes yndlingsforfatter. Navnet hans var også brodert på kjolen hun bar på trettiårsdagen sin.

- Jeg er beæret og imponert. Det er fint å få hilse på den norske prinsessen, men for meg er det like spennende å møte en leser i Kina eller Portugal.

I HØST KOM kom Coelhos siste roman «Djevelen og frøken Prym» ut på norsk. Den handler om den vesle fjellandsbyen Viscos, som en dag får besøk av en mystisk fremmed som bærer på en sekk med elleve gullbarrer. Dem viser han til ungjenta Chantal før han graver dem ned i skogen. Så stiller han Chantal overfor et gusomt dilemma: Landsbyen skal få alt gullet på én betingelse: at de dreper en av sine egne. Dette skal gi den fremmede svar på spørsmålet om mennesket dypest sett er ondt eller godt.

Romanen avslutter trilogien «Og på den syvende dag...», som også inkluderer «Ved elven Piedra satt jeg og gråt» (1994) og «Veronika vil dø» (1998).

- Alt som skjer i våre liv skjer fort. Enten du blir rammet av kjærlighet eller tragedie, så skjer det brått. Derfor er tidsspennet i bøkene på bare en uke. Trilogien handler også om at vi må være villige til å endre oss. Mange ser på forandring som en forbannelse, men jeg mener det er en velsignelse.

Hovedpersonene i alle de tre bøkene er kvinner.

- Jeg forsøker å se alt fra min feminine side, å følge min intuisjon. Derfor ville jeg ha kvinnelige hovedpersoner.

COELHO BLE FØDT inn i en middelklassefamilie i Rio de Janeiro.

ALLEREDE PÅ SKOLEN utmerket han seg med sine litterære evner, men foreldrene ville ikke høre snakk om noen framtid som forfatter. Unge Paulo skulle følge i farens fotspor og bli ingeniør.

- Da jeg begynte å gjøre opprør mot reglene hjemme, fikk foreldrene mine meg tvansinnlagt på en psykiatrisk institiusjon. Flere ganger. Jeg ble blant annet behandlet med elektrosjokk. Men det var ikke så ille, egentlig. Jeg var jo gal og kunne gjøre akkurat hva jeg ville. Jeg har aldri vært sint på foreldrene mine for dette, min far lever ennå og vi har et godt forhold.

Coelho begynte å skrive rocketekster og jobbe som journalist, og på begynnelsen av 70-tallet, mens Brasil ble styrt av et militærregime, ble han fengslet for sammfunnsfientlig virksomhet. Han ble senere også torturert.

- Å sitte i fengsel var svært traumatisk. Det tok meg mange, mange år å komme over det. Der var det bare hat.

Senere begynte han å jobbe i store plateselskap, men etter et par år fikk han helt plutselig sparken.

- Da bestemte jeg meg for å reise. Jeg hadde tid, jeg hadde penger og jeg var langt fra fornøyd med livet mitt. Drømmen min var å bli forfatter, men jeg hadde ikke mot nok til å satse. Så jeg dro. Reiste rundt i verden i to år.

Tilbake i Brasil begynte han å skrive. I 1988 kom «Alkymisten». Den er nå solgt i over tretti millioner eksemplarer verden over.

I DAG BOR COELHO i en liten fjellandsby i Frankrike sammen med kona, som er billedkunstner.

- Halve året reiser jeg rundt for å holde kontakten med leserne mine. Den andre halvparten skriver jeg. Jeg har allerede en ny roman ferdig.

For noen år siden førte Coelhos reiser ham til Polen.

- En kveld satt jeg på en bar sammen med en gruppe mennesker fra forlaget mitt. De var svært ærbødige og tok alt jeg sa bokstavelig. Jeg kom til å si at jeg egentlig kunne tenke meg å prøve noe helt annet. «Hva da?» lurte de. «Jobbe i denne baren, for eksempel», svarte jeg. Dagen etter hadde jeg fått meg jobb. Siden jeg ikke snakket polsk ble jeg plassert i oppvasken. Etter en uke kom et fransk følge innom, og de begynte å peke og hviske. «Er det ikke Paulo Coelho? Det likner!» Da tok forfengeligheten overhånd og jeg måtte avsløre hvem jeg var. Dermed fikk jeg sparken.

VENDER TILBAKE: Til tross for iskalde minusgrader er Paulo Coelho glad for å vre tilbake i Norge. - Det er noe med lynnet hos nordmenn som minner meg om brasilianere. Jeg føler meg alltid så velkommen her, sier suksessforfatteren.