NYTT MARKED: Slik kan livet bli på Tøyen-senteret om noen år. (Ill: konseptskisse, DTZ)
NYTT MARKED: Slik kan livet bli på Tøyen-senteret om noen år. (Ill: konseptskisse, DTZ)Vis mer

Lykke til, Tøyen!

Den som puster liv i en nedslitt Oslo-bydel, kjemper samtidig for sin egen undergang.

Kommentar

For noen år siden husker jeg at det åpnet flere trendy restauranter på Tøyen. Vi så spiren til et lokalt uteliv. Nå var Tøyen endelig på gang! Eller kanskje ikke. Etter noen år kastet restaurantene inn forkleet eller jekket ned de kulinariske ambisjonene. Tøyen var ikke klar. Tøyen var et offer for hype og skrivebordsgentrifisering. Tøyen tok sats for tidlig og landet på kulen.

Gentrifiseringen, denne stegvise prosessen der en bydel skifter ham og går fra loslitt til fattig-hipp, blir gradvis mer trendy og ender som mekka for eiendomsmeklere, er vanskelig å styre. Det bare skjer, når tida er inne. Det holder ikke å åpne et par kafeer fordi noen nykommere i nabolaget har etterspurt økologisk muffin.

I det nye nummeret av Bytopia har Audun Myhra Bergwitz skrevet en essayistisk kommentar om hvordan gentrifiseringen har artet seg på Oslos sentrale østkant. Bytopia er et nettbasert magasin som startet opp i fjor, utkommer kvartalsvis og er «viet debatt og kritisk tenkning om byen». Nå har de gentrifisert nettsida en smule og lanserer nytt nummer, der tema er omstilling.
Myhra Bergwitz sammenlikner Grünerløkka og Tøyen, som befinner seg på to ulike stadier i gentrifiseringen. Førstnevnte har de siste åra opplevd aksjoner fra pionerene som fornyet bydelen på 90-tallet og som nå ønsker å verne småbutikkene mot de store kjedene og jage narkolangerne bort fra nedre Løkka.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Tøyen, derimot, er fortsatt i startgropa, men i ferd med å få en «flying start». Vi snakker gentrifisering på steroider. Takket være hestehandel på høyt nivå, har Tøyen byttet ut et malplassert Munchmuseum med forsert byutvikling. Millionene pøses inn og Tøyen skal ikke lenger være en dumpingplass for sosialklienter og rus- og psykiatritilbud. Disse skal spres til andre bydeler. Senteret pusses opp, det samme gjelder T-banestasjonen. Snart kommer Vitensenteret og et nytt badeland, grøntområdene oppgraderes og så videre. Man skal «bygge landet», med litt Marshall-hjelp fra SV og Høyre.

Myhra Bergwitz beskriver hvordan Grünerløkka er blitt en NIMBY-bydel (Not In My Back Yard) som setter i gang aksjoner for å jage bort dopselgerne, mens Tøyen har fått nesten utelukkende positiv oppmerksomhet for sin lokale kamp. De ville aldri fått Lambda-avtalen uten taleføre forkjempere. Nå er utviklingsselskaper hyret inn og eiendomsmeklerne mener Tøyen kan bli det nye Grünerløkka. Ingen vågal spådom, må man kunne mene.

Men denne utviklingen er nok ikke helt i tråd med selvbildet og visjonen til dem som har talt Tøyens sak. Er dette uunngåelig? Er det skjebnebestemt? Nei, man kan alltids bremse gentrifiseringen gjennom regulering, men det er ikke Oslo-måten i dag. Vi lar tingene gå sin naturlige gang. Pionerene, det vil si studentene og de kreative med dårlig råd, blir voksne og mer etablerte. De får dyrere vaner. Så kommer gutta med sleik og kabriolet. Pionerene gremmer seg og skulle ønske de kunne spole tilbake. Det er bittert. Du kan sette på en gammel CD med Nirvana eller Pulp, men du kan ikke «sette på» Grünerløkka anno 1995. Lykke til, Tøyen!

Lik Dagbladet Meninger på Facebook