Lykkejeger?

I DEBATTEN

rundt hvem og hvor mange asylsøkere som skal få opphold i landet, dukker dette begrepet stadig opp: lykkejeger. Med forakt tillegges en gruppe mennesker motiver ingen vil være bekjent av: eventyrer, opportunist og streber er uttrykkets synonymer. Men hvem er vi til å dømme ønsker om et bedre liv, i et land der kravet om lykke, og ønsket om et enda bedre liv, er en legitim del av virkeligheten for de aller fleste? Hvorfor så foraktelig når «de andre» ønsker seg nøyaktig det samme som «oss»? Fra et liv der forfølgelse og tortur ikke nødvendigvis utgjør en av livets bestanddeler, men der fattigdom, sult, arbeidsløshet og fornedrelse danner grunnlaget for ønsket om et minste felles multiplum av menneskeverd, springer ønsket om bedret livskvalitet ut. Er det opportunistisk? Streberaktig? Eventyrersk? Vi har jo selv definert oss dithen gjennom egne eter- og papirmedier, der helsegevinst, økonomisk gevinst, realitykonsepter der et enda bedre utseende, enda bedre bolig, enda bedre hage(!), og et enda bedre liv - er såvel både mål og både mening.

Hvordan tillater vi oss å kalle «de andre», de som kommer fra andre virkeligheter til «vår» - i håp om å ta del i og bidra til vår velstand, vårt liv, vårt arbeidsmarked, for lykkejegere ? Når vår egen jakt på stadig bedret livskvalitet oppfattes som en legitim del av et menneskeliv? Dette på tross av de kvalitative forskjellene i livsgrunnlag, det her er tale om.

HVOR STREBERSKE

, hvor opportunistiske, hvor eventyrerske verdier er det som ligger til grunn for «vår» evige jakt på enda bedre helse, enda bedre økonomi, enda bedre utseende, enda bedre jobb, enda bedre bolig og enda et bedre liv? Og det i et av verdens rikeste demokratier?

Det er til det kjedsommelige Fremskrittspartiet som går i bresjen for bruken av dette uttrykket. Partiets flyktninge-og asylpolitikk bærer preg av at betydningen av å ta bedre vare på «våre» før vi tar vare på « de andre». Derfor er det denne gangen ikke vanskelig i å ta ta Fremskrittpartiets retorikk på ordet :la oss gjøre det, Carl I Hagen, la oss begynne med å rydde opp i egne rekker; i egne begreper, i egen forakt, i egen språkforvirring, og i verdigrunnlaget for egne behov, før vi tillater oss å dømme, forakte og begrepsforvirre en anselig del av menneskeheten.