Lykkeland går til helvete

Lester onanerer i dusjen og fru Carolyn er utro til replikken «Fuck me, your Majesty». I kveld får«American Beauty» ganske sikkert en Oscar. På film er amerikanske familier blitt reine redselskabinettet.

«American Beautys» tragiske og satirisk morsomme familie holdes nærmest oppe av familiemedlemmenes forakt for hverandre. De benker seg daglig rundt et pent dekket bord til vakker musikk mens de skuler bistert rundt seg. Far sier at noen må sende ham «den helvetes aspargesen».

I Ang Lees «The Ice Storm» (1997) går den tradisjonelle kalkunmiddagen av stabelen i total desperasjon. Husets datter takker i bordbønnen for at «vi hvite har fått drepe alle indianerne og tatt alle tingene deres», mens mor og far oppsummerer at den eneste krangelen de har hatt de siste åra har dreid seg om familieterapi.

Lykken oser ikke nettopp fra Todd Solondz' «Happiness» (1998), heller. Filmens ulykkelige søstre går rundt som zombier. En far og psykiater forgriper seg på sønnens kamerat og innrømmer det åpent. Han fører en bisarr samtale med guttungen om størrelsen på peniser.

Alt dette i det peneste Middelklasse-Amerika, i landet der presidentkandidater fortsatt går til valg på vern av familieverdiene. På film stormer ikke lenger fedrene inn av døra og hoier: «Honey, I'm home!» Fruen står ikke lenger umiddelbart klar med middagen. Og det gjør vel færre og færre i virkeligheten, også.

SOM DET HETER I SANGEN: «Alt var mye bedre under krigen.» I Vincente Minnellis «Meet Me In St. Louis» (1944) framstår USA-familien i all sin etterlengtede prakt. Mor, barn og fem søsken samles ustanselig rundt pianoet, hvor de brister ut i sang. Judy Garland, filmens stjerne, vet ikke hva godt hun skal gjøre for slekta. Far, en elskelig brysk herre, ankommer hjemmet fra jobb presist hver dag, hvorpå han går i badet og ser fram til middagen nøyaktig klokka 18.30. Historiens og pappaens store dilemma er hans forflytning til New York. Når minstebarnet i fortvilelse raserer snømennene utenfor huset ved juletider,

Artikkelen fortsetter under annonsen

forstår han at det selvfølgelig er umulig å dra fra St. Louis. The End.

Minnellis film er utrolig sjarmerende i all sin virkelighetsfjerne stas, og det er naturligvis et poeng at den er fra 1944. Da sloss amerikanske gutter for fred, fedreland og nasjonale verdier i Europa og i Stillehavet. Hollywood laget både dokumentarer og spillefilmer som framhevet og forsvarte amerikanske idealer. Bortsett fra det, er det interessant å se at Minnellis kvinner i aller høyeste grad har taket på husets herre. Han må bare manipuleres.

Nå har Hollywood aldri lagt bort sine forførelseskunster, men den bitre hverdagen innhentet filmbyen nokså snart etter freden. Idealene viste seg å være råtne, det så vi for eksempel i Nicholas Rays «Rotløs ungdom» (1955). «Dere river meg i stykker,» skriker James Dean-figuren til sine foresatte. Han konstaterer også tørt: «Ingen snakker med barn.» Den berømte filmens ungdommer, flere fra «vellykkede» hjem, er ulykkelig på leting etter innhold i livet og henfaller til formålsløs vold. Foreldrene fungerer enten dårlig eller er helt nedsnødde. Ray slår en skikkelig sprekk i lykkebildet - og fikk da også reaksjoner.

RICHARD BROOKS' filmatisering av Tennessee Williams' «Katt på hett blikktak» (1958) viser en familie ridd av løgner og alkoholisme, mens Robert Aldrichs «Hva hendte med Baby Jane» (1962) er en skrekkfilm om to ødelagte søstre, der den ene morer seg med sånt som å servere den andre biller til middag. Idealer og idealer.

FAMILIEN ER EN samfunnspilar og en bastion på film, i USA mer enn noen andre steder. Den står kanskje sterkest i mafiafilmene. Grelt og makabert nok er det gudfedrene som heftigst verner om det mønsterbildet USAs politikere så hyklersk holder valgtaler om. «Tilbringer du tid med familien?» spør Vito Corleone (Marlon Brando) i Francis Ford Coppolas «Gudfaren» (1972). «Bra. For en mann som ikke bruker tid på familien, kan aldri bli en virkelig mann,» fortsetter han. George W. Bush kunne ikke sagt det bedre. Patriarkatet er diktatorisk og geskjeften for øvrig blodig, men man klapper barn ømt på hodet og verner om enheten med ladde pistoler. Selv en Tony Soprano fra dagens tv-serie vil ha vondt for å skille seg.

Italienskættede familier er en Hollywood-spesialitet. De er ofte omfangsrike, varmhjertede og kaster i seg pasta ved lange bord. Også i Norman Jewisons herlige «Forhekset av månen» (1988), hvor mor vet om fars sidesprang og en mengde underliggende sårhet er lett synlig, er samholdet og kjærligheten i bunn og grunn ubrytelig.

Ikke at verken Bush eller Al Gore mangler amerikanske filmforbilder. Ingen er stautere enn Harrison Ford. Phillip Noyces «Patriotenes spill» (1992) ble lansert til slagordet: «Ikke for ære. Ikke for land. For kone og barn.» For familiens skyld lar Harrison seg kjeppjage av IRA, med lisens til å drepe fra fruen. Familien er typisk filmamerikansk, en tett liten enhet som greier seg fint bare med hverandre. En slik ser vi også i Adrian Lynes «Farlig begjær» (1987), der som kjent Glenn Close blir ravende gal av mangel på barn og mann. Begge filmene forteller at en del Hollywood-regissører knapt kjenner til elementære 8. mars-krav. Vi skal ikke lenger tilbake enn Chris Columbus' «Stepmom» fra 1998, hvor det går et lys opp for Julia Roberts, idet hun forstår hvor mye lykkeligere hun blir av å arbeide mindre og familiedulle mer.

LIKEVEL HAR DET SKJEDD en endring i glitterbyens omgang med den hellige familie. Woody Allen har harselert over samlivet utallige ganger. Temaer som kvinnemishandling, skilsmisser, bedrag og hykleri ble filmdagligvare på 90-tallet, i en slik grad at kritikeren Michael Medved skrev en bok med tittelen «Hollywood Vs. America», med undertittelen «Populærkulturen og krigen mot tradisjonelle verdier». Han går voldsomt til felts mot flere slagere, inkludert «Thelma og Louise» (1991), og mener hele industrien viser uansvarlighet ved å overdrive «de mest ekstreme typer intim vondskap». Medved vil ha mer av den vimsete familielykken i f.eks. Charles Shyers «Brudens far» (1991), der Steve Martin-pappaen går over stag for sin datters prydelige lykke.

Det spørs om Medved får det som han vil. Nå lærer fedrene sine sønner å lese sexblader i «American Pie», og en sønderrevet familie ser ut til å motta bransjens gjeveste pris i kveld. Fett nok.