Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Lykkelandet har fått enda en gullbillett

Norge er irriterende vellykket. Men vi kan ennå rote bort vindkraften, skriver Geir Ramnefjell.

Kommentar

Da vi skulle bygge industrien og landet, fikk vi vannkraften. Da vi begynte å sakke akterut, fant vi oljen. Nå som oljealderen er i ferd med å ta slutt, kommer vindkraften seilende. Det skulle nesten ikke vært lov til å ha sånn flaks. De som måtte irritere seg over dette, kan trøste seg med én ting: Vi kan ennå skusle bort den siste muligheten. Vinden kan fare forbi, uten at vi griper mulighetene den gir.

Vindkraft på land har blitt en politisk hodepine. Den lokale motstanden er blitt så sterk at nesten alle kommunene som ligger i områdene som er pekt ut som særlig godt egnet for vindkraft på land, sier nei. Dermed er det havvinden alle ser til. Det er ikke gitt at det vil lykkes. Utbyggingen av havvind lar nemlig vente på seg av samme grunn som vindkraft på land tar av: kostnader. Vind på land er blitt lønnsomt. Havvind er ennå for dyrt til at selskapene som skal bygge det ut, kan tjene penger på det.

- FLYTTER: For Hege (32) og flere andre på Frøya i Sør-Trøndelag, er kampen mot vindmøller også en kamp for hjemstedet deres. Video: Emilie Rydning og Steinar Suvatne / Dagbladet Vis mer

Her kommer Erna Solberg og regjeringen inn i bildet. I mellomtida trengs det nemlig statlige penger, på en eller annen måte. Den visa har statsministeren hørt før. Omtrent alle som vil gjennomføre det grønne skiftet, ber om en eller annen form for støtte fra staten. Solbergs talent som nasjonal strateg avgjøres av hennes evne til å skille mellom gode og dårlige satsingsområder.

Påvirkningsagentene er på henne som hauker, og i går samlet hun dem alle til et toppmøte om havvind i Bergen. De var godt forberedt. Dagen før var de samlet til den store havvindkonferansen i Oslo. De har vind i seilene. Regjeringen har allerede sørget for at Equinor får 2,3 milliarder i støtte til å bygge flytende havvind for å forsyne to oljefelt med elektrisitet.

Problemet for både bransjen og staten er at det ikke er nok. Flytende havvind vil sannsynligvis ikke være lønnsomt før i 2030, viser analysene. Det regnestykket avhenger av at staten er med på å finansiere videre utbygging som vil få prisene ned etter hvert som teknologien utvikles. Regjeringen kan ha to tilnærminger: Har vi råd til å holde på med dette, eller har vi råd til å la være? Det er mye som tyder på at det er den siste tilnærmingen som er den riktige.

Vi kan jo begynne med det grunnleggende: Norge er et av landene i verden med best vindressurser. På såkalte «vindkart», er det mørkerødt av vind langs hele kysten på Vestlandet.

Flytende havvind har ennå ikke fått noe gjennombrudd. Dermed kan norske bedrifter bli verdensledende på teknologi og ta store andeler av markedet internasjonalt.

Dette kommer som bestilt for norsk leverandørindustri. De trenger både nye oppdrag etter hvert som oljekontraktene vil bli færre, samtidig som erfaringen fra oljevirksomheten gjør at de ligger langt framme med å utvikle offshoreløsninger som havvindparkene vil kreve.

Det er ikke lett å regne på effekten av dette i kroner og øre, men det går an å lage kvalifiserte anslag. Konsulentselskapet Menon Economics har, på vegne av bransjen, laget en studie som viser at flytende havvind har et verdiskapingspotensial på 117 milliarder kroner og 128 400 årsverk over en 30-årsperiode.

Vi trenger nye industrisatsinger. Verdien av norsk eksport har falt kraftig de siste årene – også når vi holder olja utenfor. Det haster for Norge å finne flere bein å stå på. Havvinden peker seg ut som solid nok til at vi kan legge noe av vekta her, som en av flere områder for å bære velferden og sikre arbeidsplasser de neste tiårene.

Noen ganger trengs det store investeringer for å realisere ny teknologi, eller fordi situasjonen krever det. Vannkraften kom heller ikke gratis. Norge hadde egentlig ikke råd til å bygge den ut, men tiltrakk seg investeringer som muliggjorde det samtidig som vi sikret nasjonale hensyn. Utbyggingen på Rjukan kostet 100 millioner kroner ved begynnelsen av forrige århundre – langt mer enn et daværende norsk statsbudsjett. Oljevirksomheten ga oss raskere inntekter, men det tok 30 år før de ble så store at vi kunne bygge det enorme oljefondet.

Å plukke ut dette som en satsing for framtida er likevel bare en liten del av jobben. Å sette det ut i livet, krever politisk manøvreringsevne. For hvem skal betale? Skal det være gjennom et lite påslag i strømregningen, slik noen foreslår, eller skattefordeler? Hva med motstanden som kan oppstå når prosjektene skal realiseres? Se bare på protestene mot vindkraft på land.

En skulle tro det var vanskelig for regjeringen og Erna Solberg å få lagt en plan for dette samtidig som koalisjonen knaker i sammenføyningene, og konflikten mellom regjeringspartiene spiller seg ut i mediene fra time til time. I Storbritannia har de Brexit. Likevel har staten snekret sammen en svært vellykket avtale med private aktører. Det har sikret dem en av verdens kanskje mest vellykkede, bunnfaste havvindsatsinger.

Norge har alle forutsetninger, og ingen unnskyldninger. Det bør egentlig ikke stå på flaksen om vi får det til.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media