Da vi skulle bygge industrien og landet, fikk vi vannkraften. Da vi begynte å sakke akterut, fant vi oljen. Nå som oljealderen er i ferd med å ta slutt, kommer vindkraften seilende. Det skulle nesten ikke vært lov til å ha sånn flaks. De som måtte irritere seg over dette, kan trøste seg med én ting: Vi kan ennå skusle bort den siste muligheten. Vinden kan fare forbi, uten at vi griper mulighetene den gir.

Vindkraft på land har blitt en politisk hodepine. Den lokale motstanden er blitt så sterk at nesten alle kommunene som ligger i områdene som er pekt ut som særlig godt egnet for vindkraft på land, sier nei. Dermed er det havvinden alle ser til. Det er ikke gitt at det vil lykkes. Utbyggingen av havvind lar nemlig vente på seg av samme grunn som vindkraft på land tar av: kostnader. Vind på land er blitt lønnsomt. Havvind er ennå for dyrt til at selskapene som skal bygge det ut, kan tjene penger på det.

Her kommer Erna Solberg og regjeringen inn i bildet. I mellomtida trengs det nemlig statlige penger, på en eller annen måte. Den visa har statsministeren hørt før. Omtrent alle som vil gjennomføre det grønne skiftet, ber om en eller annen form for støtte fra staten. Solbergs talent som nasjonal strateg avgjøres av hennes evne til å skille mellom gode og dårlige satsingsområder.