Lykkelig slutt i dukkehjemmet?

IBSEN: Lørdag 21/1 brakte Dagbladet en interessant artikkel om Ibsen og «divaene» som har tolket kvinnene hans. En av dem gjengir den kjente historien om Et dukkehjems skjebne i Tyskland, der en primadonna mislikte at Nora forlot sine barn og forlangte en lykkelig slutt. Det fortelles videre at Ibsen skal ha vurdert å beholde den nye slutten, men ble stoppet av sin kone Susannah med replikken «Hvis Nora kommer tilbake, da går jeg.» Ut fra denne episoden formulerer artikkelforfatter Hege Duckert spørsmålet om «Noras skjebne kan ha vært viktigere for kvinnene som så henne enn for mannen som skapte henne.» Det er riktig at sluttscenen i Et dukkehjem var for drøy kost for enkelte tyske teaterdirektører, samt for den kjente skuespillerinnen Hedwig Niemann-Raabe. Men i et Ibsen-år er det rimelig at dikteren selv får komme til orde før vi trekker den slutning at han vaklet i forhold til selve grunnidéen i et av sine viktigste skuespill. I et åpent brev til den danske avisen Nationaltidende, datert 17. februar 1880, skrev Ibsen om den alternative versjonen (språket er modernisert) : Straks efter at «Nora» var utkommet mottok jeg fra min oversetter og forretningsfører for de nordtyske teatre, herr Wilhelm Lange i Berlin, en meddelelse om at han hadde grunner til å frykte at det ville utkomme en annen oversettelse eller «bearbeidelse» av stykket med forandret slutning, og at denne rimeligvis ville bli foretrukket ved adskillige nordtyske teatre. For å forebygge en slik mulighet, sendte jeg min oversetter og forretningsfører til benyttelse i nødsfall et utkast til endring, ifølge hvilken Nora ikke kommer ut av huset, men av Helmer tvinges inn i døren til barnas sovekammer; her veksles et par replikker, Nora synker sammen ved døren og teppet faller. Denne forandring har jeg selv til min oversetter betegnet som en «barbarisk voldshandling» imot stykket. Det er altså aldeles imot mitt ønske, når der gjøres bruk av den; men jeg nærer det håp, at den ikke vil bli benyttet ved mange tyske teatre.

DET HERSKER altså ingen tvil om hva Ibsen mente om saken. I hvilken grad Susannahs del av historien er anekdotisk, vites ikke. Forøvrig ikke til forkleinelse for hennes ellers uimotståelige replikk.Som Duckert påpeker, nektet Ibsen konsekvent å bli tatt til inntekt for politiske standpunkter, om aldri så progressive. Han kalte seg «portettmaler» og ikke «lærer». Men for portrettet av Nora er det høyst vesentlig om hun går eller blir. At Ibsen skulle ha hatt et tvilende forhold til dette er lite trolig. Drama er handling. Det er gjennom deres handlinger at en dramatiker tegner sine skikkelser.Den tyske urpemièren, med alternativ slutt, ble forøvrig ikke noen suksess. I Berlin ble oppsetningen møtt med åpne protestaksjoner mot omskrivningen.