Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Lykkeliten

Hver dag spiser minst 150000 nordmenn lykkepiller. Hvorfor er vi så ulykkelige?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Journalistspiren

Elizabeth Wurtzel var usedvanlig begavet i sin ungdom. Forventningene ble store. Så fikk hun skrivesperre og nervesammenbrudd. Lykkepiller hjalp henne tilbake til skriften, og gjorde henne i stand til å leve tilsynelatende normalt. I 1994 skrev hun «Prozac Nation», en selvbiografisk roman.

Norske

Erik Skjoldbjærg har regissert filmen basert på boka. 22. august har «Prozac Nation» premiere her til lands. Filmen vil forhåpentligvis bidra til å skape debatt - også om det norske folkets mentale tilstand. Mange unge nordmenn lider av de samme tingene som jenta i «Prozac Nation». Hver eneste dag bruker minst 150000 nordmenn antidepressive midler. Tallene øker for hvert år som går.

Ifølge Den norske lægeforening er det svært vanlig at allmennpraktikere skriver ut resepter på slike medikamenter før de henviser folk til psykolog. Legenes kompetanse på området regnes som god nok, dessuten er ventelistene for terapeutisk behandling lange, mens pasientene trenger hjelp kjapt. Men er depresjon en sykdom som skal behandles med piller?

I filmen

«Prozac Nation» forklares Wurtzels tungsinn med en traumatisert barndom. Selv skriver forfatteren at problemene oppsto tidlig i ungdommen, og at sammenbruddet hennes kunne vært avverget hvis signalene ble plukket opp og tolket riktig. Men siden de ikke gjorde det, utviklet følelsene seg til en klinisk lidelse som hun nå må holde i sjakk med medisin.

Skjoldbjærgs film fokuserer på Wurtzels forhold til foreldrene sine, og særlig hennes opplevelse av skilsmissen. Avvisningen fra faren, den kontinuerlige følelsen av utilpasshet, samt forventningspresset moren påfører henne, spiller sterkest inn.

Selvfølgelig blir ikke alle skilsmissebarn depressive, men «Prozac Nation» fokuserer på en viktig ting, nemlig at en depresjon i bunn og grunn handler om følelser.

Hvorfor øker

antallet deprimerte - særlig blant ungdom - også i Norge? Har vi for høye forventninger til livets lyse sider? Eller er hverdagen blitt for hard og konkurransepreget, og kravene til vellykkethet på alle fronter veldig store?

Flere og flere setter i hvert fall livet på pause ved hjelp av piller. Da føler man mindre og tåler mer. Kanskje er det frykten for at de svarte tankene skal bli liggende som en uløselig klump i sjela, som gjør at folk foretrekker det «stabile» pillelivet?

Eller er det legenes skyld? Wurtzel forklarer den amerikanske ungdommens nedstemthet med ustabile oppvekstvilkår og et urimelig forventningspress. Samtidig peker hun på hvor enkelt, nesten vanlig, det er blitt å ty til slike piller. Ikke minst fra legenes side.

Lykkepiller

bedøver smerten - for suicidale Wurtzel har de vært livsnødvendige - men man kommer ikke til bunns i problemene ved å spise lykkepiller. Man bare utsetter en grunnleggende nedstemthet som er vanskelig håndterbar. Erik Skjoldbjærgs film er et sterkt dokument på hvordan mange har det - også i Norge.

Skal vi ikke ta dette på alvor snart?