Lykkepiller i bokform

Her er to bøker som prøver å motbevise tesen om at større kunnskap øker smerten. Ukas lesning om lykke er imidlertid ikke helt smertefri, selv om i alle fall ei av bøkene tilbyr innsikt i form av forskernes oppfatninger av lykke. Høres det tillitvekkende ut? Ikke? Da har du ikke møtt dr. Lykken.

BOK: Lykkejakt er en eldgammel fritidssyssel. Så gammel at Platon og Aristoteles var med i de første jaktlagene, og fant ut at byttet lettest kunne fanges ved at man gjorde det rette, ved at man brukte sine evner til det maksimale.

Et par årtusener seinere hadde amerikanerne fått jaktretten inn i sin uavhengighetserklæring, og i dag fortsetter jakten på lykken i aviser, ukeblad og realityserier.

Nå har året dessuten begynt med to nye lykkebøker fra Sehesteds plass. Både amerikaneren Keith og tyskeren Klein holder seg til nyttefilosofenes velkjente motto: Mest mulig lykke til flest mulig.

Å begynne lesningen av Kent M. Keiths «Det godes paradokser» er å innlemmes i en verden av innforståtthet. Fra første side befinner man seg i de lykkeliges fellesskap. «De paradoksale budene» er nemlig en nyhet om en stor glede, for forfatteren så vel som «alle oss andre».

Legg all tvil til side: Med sitt forord stiller Spencer Johnson - lege og forfatter av «Hvem tok osten min?» - som garantist for at dette er genuin lykkemedisin.

Alt i nittenårsalderen fant Keith ut at han ikke ville være dårligere enn Moses. Følgelig skrev han «Lederskapets paradoksale bud». Boka består av Keiths ti bud, sammen med fortellingen om budenes mirakuløse utbredelse.

Om godhet

Det finnes altfor få fromme mennesker - eller kanskje er problemet at de tradisjonelt ikke har gjort så mye av seg. Keith er et unntak. Han forteller villig vekk om sin godhet. Men det er tross alt budene dette står og faller med. Og de har, må det innrømmes, potensial til å spre seg som hissige utslett over landets kjøleskap og dodører. Jeg må nøye meg med én favoritt: «Hvis du er vellykket, vil du vinne falske venner og ekte fiender. Vær vellykket likevel.»

Forfatteren av «Hvem tok osten min?» hadde rett da han slo fast at denne boka «vil påvirke deg på overraskende måter». Noen bøker om lykke kan gjøre deg dypt ulykkelig. Stakkars Mor Teresa, forresten. Hun hadde allerede noen riper i ettermælets lakk; det blir ikke bedre etter Keiths påstand om at hun har skrevet et dikt hvor åtte av hans bud inngår.

Klein tittel

For et jordnært innlandsmenneske virker Kleins tittel, «Lykkeformelen», mer angstvekkende enn Keiths. Boka begynner også med budskapet om kroppens «lykkesystem». Klein synes å ha utarbeidet en slags lykkens filologi. Gode følelser kan trenes opp slik «vi tilegner oss et fremmedspråk».

Men, må jeg spørre, dreier det seg om engelsk eller urdu?

Klein er tidligere redaktør for forskningsstoffet i Der Spiegel, og første del av «Lykkeformelen» består av formidling av nyere forskning i nevrobiologi, om livet blant de små grå. Deretter bærer det inn i samfunnsvitenskapen.

Det blir fort klart at tittelen er markedsmessig begrunnet, og at Klein er en fornuftig fyr.

Riktignok kribler han av og til etter å sende oss av gårde til lykkelaboratoriene i Huxleys «Vidunderlige nye verden», men vitenskapsstoffet er lærerikt, og Kleins budskap blir mer nyansert etter hvert. Han søker nemlig svar i en lykkelig balanse mellom natur og kultur, individ og samfunn.

Det godes problem

Også Kleins kortversjon er imidlertid sørgelig banal: Vær aktiv, og pass på å ha masse sex og gode venner! Dessuten hjelper det å bo i et rikt sosialdemokratisk land nord i Europa. Vips, så kan du innstille lykkejakten. Som hos Keith, blir man tvunget til å reflektere over lykkens forhold til det vellykkede.

Selv om de ikke er like anvendelige som boka gir dem ut for å være, tilbyr Klein likevel enkelte innsikter om hva som skaper lykke.

Og for at vi ikke skal tro at alle kulturelle stereotypier er avlivet fordi en tysker skriver bok om lykken, velger han å slå hardt ned på alle former for slaraffenliv. For øvrig er den norske utgaven den tyske originalen overlegen på minst ett punkt. Det gjelder i diskusjonen av en av verdens fremste lykkeforskere, genetikeren David Lykken.

Sterk rygg?

Det skal sterk rygg til å bære alle tidas lykkebøker. Kanskje et helt annet verdisett ville gjort ting enklere? Litt solidaritet og nestekjærlighet og den typen ting, for eksempel. Det er ingenting, bekrefter Klein, som tyder på at penger, når man er over et visst velstandsnivå, skaper lykke - selv om mange gode nordmenn sikkert er villige til å teste dette empirisk.

Avslutningsvis må det nevnes at i møtet med en viss type lykkebøker, som Keiths, stilles en stakkars kritiker ansikt til ansikt med det godes problem. Slik godhetsdiskurs utelukker nemlig kritikk.

Med henvisning til Keiths niende bud, innser jeg at mannen alltid vil vinne over sin kritiker.

Bruk det for hva det er verdt; kanskje blir du lykkeligere enn meg: «Folk som trenger hjelp, kan angripe deg hvis du hjelper dem. Hjelp dem likevel.»