Lykkepiller i bokform

Her er to bøker som prøver å motbevise tesen om at større kunnskap øker smerten. Ukas lesning om lykke er imidlertid ikke helt smertefri, selv om i alle fall ei av bøkene tilbyr innsikt i form av forskernes oppfatninger av lykke. Høres det tillitvekkende ut? Ikke? Da har du ikke møtt dr. Lykken.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

BOK: Lykkejakt er en eldgammel fritidssyssel. Så gammel at Platon og Aristoteles var med i de første jaktlagene, og fant ut at byttet lettest kunne fanges ved at man gjorde det rette, ved at man brukte sine evner til det maksimale.

Et par årtusener seinere hadde amerikanerne fått jaktretten inn i sin uavhengighetserklæring, og i dag fortsetter jakten på lykken i aviser, ukeblad og realityserier.

Nå har året dessuten begynt med to nye lykkebøker fra Sehesteds plass. Både amerikaneren Keith og tyskeren Klein holder seg til nyttefilosofenes velkjente motto: Mest mulig lykke til flest mulig.

Å begynne lesningen av Kent M. Keiths «Det godes paradokser» er å innlemmes i en verden av innforståtthet. Fra første side befinner man seg i de lykkeliges fellesskap. «De paradoksale budene» er nemlig en nyhet om en stor glede, for forfatteren så vel som «alle oss andre».

Legg all tvil til side: Med sitt forord stiller Spencer Johnson - lege og forfatter av «Hvem tok osten min?» - som garantist for at dette er genuin lykkemedisin.

Alt i nittenårsalderen fant Keith ut at han ikke ville være dårligere enn Moses. Følgelig skrev han «Lederskapets paradoksale bud». Boka består av Keiths ti bud, sammen med fortellingen om budenes mirakuløse utbredelse.

Les artikkelen gratis

Logg inn for å lese eldre artikler. Det koster ingenting, gir deg tilgang til arkivet vårt og sikrer deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.