Lykkepiller

«What Kept You?» er ei sørgmodig vakker debutplate. Det er ei plate man blir glad i ved første lytt, for siden å vende tilbake til den på nytt og på nytt.

La det være sagt med en gang: dette bandet er så nesegruse beundrere av The Smiths at det egentlig er helt på kanten. Ikke minst gjelder dette åpningslåta «Harbour Smiles», en håpløs kjærlighetserklæring til Morrissey og co. Men «Harbour Smiles» er samtidig en nydelig skildring av rusten kjærlighet, gjennomført med nerve og andakt. Alex Rinde er den evig sørgmodige crooner som maler sine sentimentale bilder med stort alvor og via klassisk melankolske poplinjer. Det har vært gjort mange ganger før opp igjennom pophistorien, men Rinde & co gjør det så bra at vi gjerne hører det igjen.

Rølpete lykke

Fra Smiths og Beatles har Margarets tatt med seg sansen for singler. «Rubber Rubbish» er reinskåren og høyreist popmusikk av ypperste slag: pen og dannet nok til å bli elsket av jusstudenter, men så stolt, smårølpete og lykkeframkallende at den bør bli en allsangvinner på enhver britisk pub. «Alain Delon» er en ny fullkommen singel, en gave til alle med et melankolsk-romantisk forhold til popmusikk spesielt og livet generelt. Ante Giskeødegårds «67» er en forferdelig sår liten sak, med desperasjon like under overflaten og dramatiske strykere.

Ubekymret

«Spoonfull Of Love» er en omfavnelse av den ubekymrede popmusikken fra 60-tallet. Både produsent Kai Andersen og The Margarets låner nok et øre til Phil Spector i ny og ne. Den grå eminensen Andersen gjør her sin trolig beste produsentjobb noensinne. Hans vegg av lyd er utsøkt, samtidig som den gir rom for The Margarets' uttrykksmessige nyanser og det mangefasetterte følelsesregisteret de spiller ut. «You are young enough to feel / strong enough to believe / and you're wise enough to understand,» synger de i det sterkt Beatles-inpirerte klimakset «Memory Lane». Bedre går det ikke an å oppsummere the Margarets' debutalbum.