Lykkerus på Sørlandet

Det er noe jeg har glemt. Jeg glemmer hele tiden noe, denne gangen holdt jeg nesten på å glemme Dr. Winther. Enda et navn i vår lange liste over leger som etterhvert begynner å bli lang, kanskje altfor lang.

Han heter ikke engang Dr. Winther - en stund het han Ludviksen, men det likte jeg ikke så jeg kalte ham Dr. Brodin. Det var såpass bra at han ble hetende Dr. Brodin til han forsvant under delete-knappen på datamaskinen for å gjenoppstå, eller snarere bli gjenfødt som Dr. Winther. Hans virkelige navn vil jeg ikke ut med, for Kristiansand er en liten by og i små byer skal man vokte seg vel for å fortelle sannheten. Kanskje han ble hetende Dr. Winther for da jeg bodde hjemme hos min fetter og kusine under krigen var det en huslege som het Dr. Winther. Sulfapreparatene var på den tiden et middel mot lungebetennelse og da min kusine fikk lungebetennelse skrev Dr. Winther ut Sulfa. Men han glemte å tilføye at man måtte drikke store mengder vann - resultatet var at nyrene hennes brant opp og hun døde. Vel - jeg følte meg nokså sikker på at Dr. Winther var en utsending fra Eldbjørgs hovedkvarter for å se at alt fungerte etter forskriftene. Det skjedde forøvrig før jeg ble koblet til en respirator, en «Lifecare PLV-100».

HAN ER EN SÅKALT OPPSØKENDE primærlege og anbefalt som meget dyktig, og fikk høre om mitt høye cortisonforbruk; som er et middel for å holde den enda høyere slimproduksjonen i sjakk. En av bivirkningene, eller en av de talløse bivirkningene til cortison er såkalt frittsvevende eller frittflytende angstanfall, som det er vanskelig å lokalisere eller sette noen navn på. Det er rett og slett som om nervesystemet begynner å bryte sammen og du kjemper mot en usynlig fiende som er ute for å ta knekken på deg.

Det finnes selvfølgelig en rekke beroligende medikamenter som den moderne psykiatrien har utviklet siden femtitallet, og nå mens det lakker mot årtusenskiftet er listen på angstdempende nevroleptika blitt meget lang. Særlig populær er den såkalte lykkepillen som jeg har et inntrykk av trenger seg inn i det sosiokjemiske folkelegemet i tonnevis. På Sørlandet er det av en eller annen grunn stor appetitt på nerveberoligende midler. Kanskje fordi sørlendingen er så mild av vesen og så flink til å fortrenge, eller sublimere sine aggresjoner i de mange bedehus som man ser over alt.

Jeg tror det var i Egersund jeg ikke så en eneste restaurant, men en nesten overveldende mengde med bedehus (det er sagt om Egersund at hadde det ikke vært for alle kirkene, så hadde bedehusene ligget vegg i vegg). Disse har tydeligvis ikke løst problemene, men til gjengjeld har konsumpsjonen av lykkepillen gjort det. Jeg trodde ikke mine egne ører før jeg hadde hadde forsøkt rohypnol, for å få noen timers søvn og for å slippe marerittene som stod i kø.

TIL GJENGJELD gav rohypnolen en slags mild bakrus, det var fristende å ta en pille for å sovne fra det hele. Så kom tilbudet om Valium, som jeg straks karakteriserte under rubrikken apedop. Det var tydeligvis ikke noe for mitt opprørte nervesystem.

Jeg fikk høre av herr Winther at lykkepillen skilte seg fra alt annet av lignende kjemiske fluktforsøk, eller angstfordriverpreparater, ved at den ikke har noen kjente bivirkninger. Det var rett og slett soma, universalmiddelet mot alt ubehag som kunne konfrontere hva et menneske trenger å «rømme» fra.

DET FANTES et helt spekturm av lykkepiller, det var rett og slett den gamle myten om soma som en gang for alle skulle fjerne alle sår i sjelen, eller lindre alle sår i sjelen og gjøre oss glade og fornøyde og harmoniske. De psykiatriske institusjonene ville langsomt bli tømt, og omdannet til høyfjellshotell, der lykkepillen ville inngå som en del av dietten. Jeg holdt nesten på å bestille lykkepiller til Eldbjørg og meg selv. Men for å være på den sikre siden, jeg var ikke spesielt ute etter å bli lykkelig. Jeg hørte mer på Freuds løfte til sine pasienter som ikke lovet dem noe mer enn at de skulle klare å hanskes med vanlig menneskelig ulykkelighet. Så slo jeg opp i det som i medisinske kretser kalles hypokondernes håndbok, Felleskatalogen over Farmasøytiske spesialpreparater, for å se om det var noe ved disse lykkepillene som på sikt kunne skape ikke bare avhengighet, men direkte ulykke.

HER ER DET JEG FANT: «Lykkepillen er et journalistisk begrep, på medisinsk språk heter det SSRI-preparater, dvs. selektive serotonin reopptakshemmere. De sørger for at det er nok serotonin i virksomhet i hjernestoffskiftet og forhindrer at serotonin opptas i den såkalte synaptiske spalte, men blir frigitt til bruk. En av lykkepillene heter på medisinsk språk Seroxat «Novo Nordisk» og er et bicyclisk antidepressivum. Bivirkninger: Milde og oftest forbigående, avtar som regel i løpet av de første behandlingsukene. Kvalme, somnolens, insomni, uro, nervøsitet og ejakulasjonsforstyrrelser (disse er reversible ved seponering). Andre bivirkninger er tremor, asteni, munntørrhet, tåkesyn, miksjonsforstyrrelser, diaré, obstipasjon og svetting. Enkelte tilfeller av hypnatremi er rapportert fortrinnsvis hos eldre pasienter, men disse normaliseres ved seponering. Et fåtall tilfeller av ekstrapyramidale symptomer, inkl. orofacial dystoni, er rapportert samt enkelte sjeldne tilfeller av forhøyede everenzymverdier.»

Andre navn er Fantex, Cipramil, Fevarin og Zoloft, og de har alle nokså like bivirkninger tror jeg.

Til neste gang jeg hører fra meg, håper jeg dere alle er lykkelige...