Lykkerus(s)

I førersetet på russebilen «Tigruss» satt Pål og ventet på de fem jentene som var inne på Shell-stasjonen for å tisse og fylle vannpistolene. Det var ikke første gangen jentene tisset, og det var ikke første gangen Pål ventet. Han hadde vært fast sjåfør for Marte, Hanne, Immelie, Veronica og Birgitte siden russetida startet.

- Hvorfor gjør du dette, Pål?

- Jeg får tross alt 50 kroner i timen.

- 50 kroner? Det må da være en annen grunn?

- Mnneei, sa Pål og tok en slurk av colaen.

PLANEN VAR ENKEL: Vi skulle på en stor våkenatt ett sted i Sørkedalen utenfor Oslo. Alle skulle dit fikk vi vite. Det var der den store festen var.

- Det er rett ved hoppbakken, sa noen.

- Det er der det skjer.

Før vi kom så langt hadde imidlertid Marte, Hanne, Immelie, Veronica og Birgitte planlagt å gjøre unna en del snodige aktiviteter for å skaffe seg utmerkelser i lua.

- Vi må kjøpe fisk, sa Marte.

- Hvorfor?

- Vi må gå på Karl Johan med fisken i en lenke mens vi snakker med den og later som den er syk.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Javel. Og for det får dere...?

- En sursild i lua.

På Lilleaker hadde de bare ørret, og den var altfor dyr. På Majorstua var fiskeforretningen stengt.

- Finnes det ikke fisk i dette landet? stønnet Veronica oppgitt.

Hun hadde åpenbart et poeng, så vi ga opp hele fiskeprosjektet og kjørte til Frognerparken. Der hadde jentene planlagt en «dyp og meningsfylt samtale med Sinnataggen som skal vare i minst fem minutter». For det får de en smileybutton i lua.

Samtalen ble verken dyp eller meningsfylt. Men den varte i fem minutter.

KLOKKA VAR HALV ELLEVE. Russebussen kjørte mot sentrum og Cardigans' «Lovefool» dundret så høyt på stereoen at den garantert ville sprengt høyttalerne hvis det ikke hadde vært for at de allerede var sprengt.

- Pååååål, vi må tisse! Finn en bensinstasjon 'a? hylte Marte, Hanne, Immelie, Veronica og Birgitte.

Pål nikket bekreftende på sjåførermanér. Men før det ble tissepause på Texaco-stasjonen i Schweigaardsgate kjørte vi like godt «15 runder på rad i i rundkjøringa ved Oslo Plaza», og dermed hadde jentene sikret seg en plastrunding fra innsiden av en ølkork i lua.

Marte, Hanne, Immelie og Veronica forsvant inn på Texaco-stasjonen. Da de kom tilbake to minutter seinere, satt Birgitte og sjåfør Pål i førersetet. De kysset.

- Hææ? sa en.

- Det var det jeg visste! sa Veronica.

- Så det er derfor du er sjåfør! sa en annen.

- Øh.. sa Pål.

- Er dere sammen nå, eller? spurte Marthe.

- Hi, hi, hi, svarte Birgitte.

- Øh... sa Pål igjen.

- Nå kjører vi.

DET VAR MØRKT UTE da Pål ti minutter seinere svingte inn på parkeringsplassen i Sørkedalen- den ved hoppbakken der all russen var samlet og kjempefesten ventet på oss.

Og der var det...

absolutt ingen. Ikke engang en hoppbakke.

- De sa jo at det var her alle skulle være! stønnet Hanne oppgitt.

- Vi drar til Holmendammen istedet. Der er det helt sikkert noen, sa en optimist.

- Ja, selvfølgelig. Der er det alltid noe som skjer, svarte en annen.

Vi kjørte til Holmendammen, som rett og slett er en dam på Holmen. Men der var det like stille og nesten like tomt som i Sørkedalen. Bare noen ender sov i graset.

- Vi kan dra til mitt distrikt..., prøvde Pål.

- Hvor er det? spurte jentene.

- Follo. I Oppegård. Der er det liv, der!

- Glem det, Pål, sa jentene fra Berg, Fagerborg, Ullern og Foss på beste Oslo Vest.

I steden insisterte de på en stopp på Shell-stasjonen ved Gaustad. For ble det ikke fest, så kunne de om ikke annet «krabbe bjeffende rundt i en butikk mens man prøver å bite kunder i buksebeinet». For det oppnådde jentene en hundekjeks i lua. Og en totalforvirret kunde, som sikkert bare ville ha et par liter bensin, forlot stasjonen sprutrød i ansiktet og med bitemerker i skinnleggen.

- Hva gjør vi nå?

- Veit ikke. Men sett ihvertfall på den hvite milkshake-kassetten! sa Immelie.

- Nei, sa Pål bestemt.

Og så kjørte vi videre. Og videre.

AKKURAT DA VI VAR I FERD MED Å GI OSS for natta, svingte Pål inn på en liten skogsvei i nærheten av Fossum. Da så vi dem.

- Endelig! ropte jentene i kor.

For der stod de, alle de store bussene vi bare hadde hørt om, men aldri hadde sett. De som har egen DJ, eget lysanlegg, egen røykmaskin og som koster mer enn vanlige folk tjener på evigheters ærlig arbeid. De sto der og spydde ut øredøvende teknomusikk og et lys- og røykinferno som minnet mest om en scene fra X-files. Marte, Hanne, Immelie, Veronica og Birgitte kastet seg inn blant dansende russ og gledet seg stort over at vi endelig hadde funnet festen, som skulle vare til langt ut på formiddagen.

Ingen i skogen hadde fått sove denne natta. Hadde det ikke vært for at politiet plutselig dukket opp. En av dem- «operativ leder» stod det på skjorta hans- gjorde nedturen total:

- Ingen grunn til å sutre. Dette er også en del av russetida , sa operativ leder.

Der og da mista vi mye av piffen. Klokka var blitt tre, og vi var trøtte.

- Jeg vil hjem, sa Hanne.

Vi kjørte henne hjem til Bygdøy. Himmelen over Oslo var lyseblå, så ble den rosa og så lyseblå igjen. Birgitte syntes Pål hadde dårlig ånde og ville ikke kysse mer. Frank Zappa gryntet i de sprengte høyttalerne: «watch me now, I'm going down...».

Pål tok fram matpakka si og åpnet en ny cola.

KLOKKA 00.30: Immelie, Marte og Hanne i «Tigruss».