DE FEM STORE: I den norske maoistiske bevegelsen, ifølge forfatterne bak «Den store ml-boka»: Tron Øgrim, Dag Solstad, Sigurd Allern, Finn Sjue og Pål Steigan. Illustrasjon hentet fra boka: Francesco Bentivegna
DE FEM STORE: I den norske maoistiske bevegelsen, ifølge forfatterne bak «Den store ml-boka»: Tron Øgrim, Dag Solstad, Sigurd Allern, Finn Sjue og Pål Steigan. Illustrasjon hentet fra boka: Francesco BentivegnaVis mer

Lykkes ikke med å ta maoist-bevegelsen på alvor

Ml-ere er også mennesker.

||| BOK: For å gå rett på sak: I «Den store ml-boka» framstår partiet AKP-ml og alle dets avleggere som mer ko-ko enn noen gang. Så får man skynde seg å legge til at det ikke skyldes de 160 intervjuobjektene boka er basert på, de framstår jevnt over som hederlige angrere. Derimot er det noe med innpakningen; revolusjons- og voldsromantikk i en coffee table-bok. Revolusjon er ikke et teselskap, kan vi lese flere steder. Men altså et kaffeselskap.

Og så er det noe med forfatternes slentrende, sleivete stil, den suverene ovenfra og ned-holdningen og de sarkastiske halehengene som bidrar til å forvandle rørsla til et komishow. Derfor føler en tidligere ml-er, nå ansatt i forlagsbransjen, det nødvendig å påpeke: «Men forskjellene mellom ml-ere og ikke-ml-ere er da ikke så store? Ml-ere er faktisk mennesker». Legg merke til spørsmålstegnet. Forfatterne, litteraturviter Jon Rognlien og historiker Nikolai Brandal, legger til for egen regning, på siste side: «Å møte ml-ere betyr å møte mennesker.»

«Kaderprosjektet presenterer:», heter det på forsiden. Som om det er en liksomverden vi skal lese om, «basert på virkelige hendelser». Kaderprosjektet kom i stand etter den store ml-debatten sommeren 2003, da professor Bernt Hagtvet fyrte av en fire sider lang kronikk i Dagbladet om AKP og partiets forhold til Pol Pots massemordregime i Kambodsja. Hagtvet antydet også noe om våpentrening i regi av partiet, som førte til trusler om søksmål — en hendig måte å avspore diskusjonen på. Debatten ble «en av de mest omfattende verbale feider Norge har sett», ifølge Rognlien/Brandal, og resulterte i over 300 innlegg i landets aviser.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I etterkant ble Kaderprosjektet opprettet, for å samle inn vitnesbyrd fra grasrota i partiet. I fem-seks år har de altså holdt på. I boka, som hovedsakelig er skrevet av Jon Rognlien, oppstår det en nokså snodig dobbelthet. På den ene siden blir prosjektet framstilt som «forskning» og forfatterne taler med et stort Vi — «Kaderprosjektet valgte ut Mo i Rana som et nyttig sted for studiet av kaderlivet», på den andre blir resultatet lagt fram i en springende, kåserende og eplekjekk stil. Kaderprosjektet framstår som Jon Rognlien personlig, med assistanse fra Nikolai Brandal, og med et par innspill fra historikerne Hans Petter Sjøli og Håkon Kolmannskog over noen lettøl.

Noen av karakteristikkene over kan høres ut som innvendinger; den uformelle stilen, innpakningen, den arrogante tonen. Det er de ikke nødvendigvis. Original forskningsformidling er etterlengtet. «Den store ml-boka» er frisk og sprelsk. Stilen passer til et tema utenom det vanlige. Ideene bak AKP-ml var hentet ut av en annen verden, mer presist Kina. Ideene funket ikke spesielt godt der, og ville trolig ikke gjort det i Norge heller. Et annet inspirasjonsland var Kambodsja. I boka er omtalen av partiets Pol Pot-dyrkelse det mest alvorspregede, og Rognlien/Brandal spør seg om hva som ville skjedd dersom ml-erne faktisk fikk til en revolusjon i Norge, og sentrale skikkelser som Tron Øgrim, Pål Steigan, Sigurd Allern, Finn Sjue, Kjell Skjærvø og Sverre Knutsen overtok styringa.

Var ikke Pol Pot og AKP-mls menneskesyn det samme, spør Kaderprosjektet. Hva skulle man gjort med alle høyreavvikerne? De med briller? Legene? Khmer-regimet tok anslagsvis livet av to millioner mennesker fra 1975 til 1979. Pål Steigan relativiserer omfanget i sin bok om ml-bevegelsen, «På den himmelske freds plass», og mener folkemordet i Kambodsja ble utført av Henry Kissinger. Man kan ta slikt tankegods på alvor, slik Bernt Hagtvet gjorde i 2003, eller man kan møte det med senkede skuldrer, glimt i øyet og hoderisting. Ml-erne ble tross alt ikke politikere med makt, men bare professorer, redaktører og skjønnlitterære forfattere. Kaderprosjektet, ved Jon Rognlien, har nok forsøkt å legge seg et sted i midten, men ligger nærmere det siste enn det første.

Lykkes ikke med å ta maoist-bevegelsen på alvor

«Den store ml-boka» gir deg alt du trenger å vite om den lille, men innflytelsesrike politiske bevegelsen som infiltrerte hver krok av landet med sitt optimistiske budskap: «Monopolkapitalens diktatur kan bare styrtes ved at arbeiderklassen, alliert med alle progressive lag av folket, bryter borgerskapets undertrykkelsesapparat i stykker, knuser det borgerlige statsapparat gjennom en revolusjonær omveltning og er forberedt på å bruke vold for å oppnå dette.» Det vil si: Du får vite alt de ledende skikkelsene vil at vi skal vite. Fortsatt holdes arkiver skjult og de snakker ikke med hvem som helst. Alt skulle være hemmelig da, og masse er ennå dunkelt. Den siste, store ml-boka er nok ikke skrevet. Men forfatternes viten, kombinert med intervjuobjektene, strekker seg langt inn i de innerste sirkler. Vi får innblikk i sentralkomiteens virke, utførelse av voldelige aksjoner, bisarre situasjoner på sommerleirene, paranoide sikkerhetsrutiner, overvåking av NKP-ere og maoistenes tankesett — både i Norge og i øvrige europeiske land.

Hemmelighetskremmeriet og det autoritære lederskapet fikk mange snodige utslag. Siden Mao ikke var så begeistret for homofile, besluttet også AKP at «homofili i hovedsak er eit seksuelt avvik med røter i samfunnsmessige og sosiale høve». Finn Sjue anså ikke homofili som en ønskelig tilstand, «ut fra marxismen-leninismen og århundrers erfaring». På sommerleirene ble det forbudt å drikke brigg og toppløs bading ble sterkt kritisert. En informant forteller at hun måtte delta på et møte med en grønn hette over hodet, av den typen Ku Klux Klan brukte. Når det gjelder spørsmålet om organisert våpentrening, har forfatterne ikke funnet indisier på det, men spør samtidig hva slags revolusjonær bevegelse AKP-ml var hvis den ikke hadde noe bevisst og aktivt forhold til våpen og militær makt. Ml-ere diskuterte hvem som skulle likvideres når tida var inne, ifølge Kaderprosjektet. Unge Høyre-folk skulle dingle i lyktestolper.

«Den store ml-boka» kommer ikke med noen sensasjonelle nye opplysninger sammenliknet med det som kom fram i debatten i 2003 og som Hans Petter Sjøli har skrevet om i sin bok om partiet og bevegelsen, «Mao, min Mao». Men Rognlien går grundigere til verks og bredere ut. Og så er den altså morsom lesning, vel å merke på noens bekostning, spesielt ledersjiktet i partiet. Boka er organisert etter hulter til bulter-prinsippet. I kombinasjon med formatet, de mange rammesakene, det eksotiske billedmaterialet, den elegante designen, papirkvaliteten, er dette derfor ei bok som kan egne seg på stuebordet ved siden av caffelatte-koppene. Gjester kan bla i den, og du kan lese litt i den mellom Dagsrevyen og Nytt på nytt, for opplysning eller nostalgi. Slik gikk det med revolusjonen i Norge. Den endte sine dager som en glanset praktbok.

Anmeldelsen sto på trykk i Dagbladet 2. november 2009 i seksjonen Ideer.

«Den store ml-boka. Norsk maoisme sett nedenfra»

Jon Rognlien og Nikolai Brandal

1 6
Se alle anmeldelser