Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Lykkestund i Åmål

800 000 svensker har sett «Fucking Åmål», og de tar ikke feil. Denne ungdomsfilmen appellerer til alle aldersgrupper - en liten lykkestund av en film om kjærlighet, oppvekst og det å være seg selv.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Så er det igjen bevist; spektakulære effekter og elegante scenarier er ikke nødvendigvis det som gjør susen på lerretet. Lukas Moodyssons debutfilm er enkel i formen, men har det viktigste: En god, ektefølt historie med levende mennesker, autentiske situasjoner og komikk og alvor i skjønn forening.

I småbyen Åmål, hvor de fleste vet om hverandre og hvor mangelen på den berømte takhøyden føles påtrengende, sitter altså ganske ensomme Agnes (Rebecca Liljeberg) og elsker Elin (Alexandra Dahlström). Elin på sin side roter seg borti mange gutter, men er misfornøyd, i opprør og på jakt etter forandring og innhold i livet. Liljeberg og Dahlström portretterer dem på det nydeligste.

At «Fucking Åmål» handler om lesbisk forelskelse er både viktig og uviktig. Med nylige rapporter om problematiske levekår for homofile, er det absolutt viktig at en film som dette viser hvordan det er mulig å stå opp for seg selv. På den annen side dreier det seg her om den typen famlende, kronglete forelskelser hver og en av oss har vært borti uansett legning. Vi er kort sagt bare mennesker, alle sammen.

På kornet

Og vi har altså hatt den ofte tvilsomme fornøyelsen å vokse opp. Derfor er «Fucking Åmål» stappfull av gjenkjennelige episoder og situasjoner. Alle har følt seg beklemt på den typen fester Moodysson skildrer, alle har forsøkt å holde fasaden slik Elin gjør, strevd med velmenende, litt invaderende foreldre, og hvem har ikke slåss med søsken om den siste skvetten O\'Boy.

En sår, morsom, varm film, dette, fri for klisjeer og med en herlig dialog, hvor mennesker og miljøer er tatt kjærlig observant på kornet. Det ville være dumt å ikke unne seg denne.