Lynch-stemning i Cannes

CANNES (Dagbladet): For David Lynch er det ideene som gjelder. I hans Cannes-film «Mulholland Drive» er det så mange av dem at de kan ha tatt kontrollen over den vennlige regissøren med de bisarre fantasiene.

Lynch er tilbake med mørke og mystikk, sex og surrealisme.

Surrealismen så ut til å ha påført deler av publikum akutt kløe, der de vaklet ut av festivalvisningen etter to og en halv timers opphold i Lynch-land. Noen vil kalle det grenseland. «Mulholland Drive» byr på store doser «Twin Peaks»-stemning lagt til et Los Angeles av dysterhet, bedrag, korrupsjon, vold og allmenn forvirring i kontrast til drømmefasaden. All humor er absurd, og all virkelighet har et uvirkelighetens skjær over seg i filmskaperens svarte labyrint av utskeielser.

- For meg er det en kjærlighetsfilm, sier David Lynch så tilforlatelig som bare det.

Han forklarer at han aldri har som utgangspunkt å få til en bestemt type film, at han ofte ikke vet helt hvordan alt skal være før han er ferdig. Kommentarer etter visningen vitner imidlertid om atskillig villrede på mottakersiden.

- Ideen kom fra Mulholland Drive, sier regissøren. - Gata går langs Santa Monica-fjellene mellom dalen og Hollywood og er svært vakker. Om natta er den mystisk og mørk.

På hukommelsesjakt

Langs denne veien kommer en bil kjørende i mørket i filmens innledning. En vakker kvinne (Laura Elena Harding) sitter i limousinens baksete. Idet sjåføren skal til å skyte henne, blir doningen påkjørt og damen etterlatt i hukommelsesløs tilstand. Ravende tar hun seg inn i et hus og treffer den ekstremt elskelige Betty (Naomi Watts), tindrende av lykke over å ha ankommet til filmbyen, optimistisk på jakt etter roller.

På annen kant i byen trues en ung regissør (Justin Theroux) til å bytte ut sin hovedrolleinnehaver av gangstere med forbindelser til en skummelt utseende bakmann i rullestol. Og vil han ikke så skal han, går det opp for oss, idet mannen fratas alle sine eiendeler og har nattlige møter med en absurd cowboy uten nærmere identifikasjon.

For øvrig går en ung mann berserk med pistol, personer endrer karakter og navn, folk dør og våkner opp, mens den hukommelsesløse og Betty prøver å bringe klarhet i førstnevntes identitet og har sex - helt til Lynch på en måte nøster opp med en slutt som minner mistenkelig om «Twin Peaks»-seriens. Mange var misfornøyd med den. I dette tilfellet er det grunn til å spørre om han har vært overveldet av seg selv.

Ideer som svømmer

Ingen får ham til å utlevere noen guide til hans irrganger:

- Jeg får en mengde ideer. Sinnet er et vakkert sted. Jeg aner ikke hvor de kommer fra, og det gjør meg gal. Det er omtrent som med fisk. Ideene svømmer rundt. Iblant fanger vi en og kan foredle den. Uten dem ville vi ikke vært noen steder. For meg handler det om å være tro mot ideene. Det går sikkert an å se noe film noir i dette, for meg er det også en del satire. Livet kan være latter om morgenen og gråt om kvelden. Vi vet aldri, og det er det jeg liker.

- Jeg liker ikke manipulasjon og er ikke ute etter det, fortsetter Lynch. - Jeg må tro at andre liker det samme som meg og håper de liker turen langs «Mulholland Drive».

Opprinnelig var filmen en tv-serie selskapet ABC nektet å forholde seg til etter at filmskaperen hadde presentert en overlang pilot ingen av tv-menneskene skjønte bæret av. Prosjektet ble reddet av StudioCanal og produsenten Pierre Edelman. Lynch har sverget at han ikke vil involvere seg i tv mer, og har sagt at om det fins romvesener på planeten, så arbeider de i fjernsynet.

Skaper reaksjoner

«Mulholland Drive» inneholder en del av de vanlige Lynch-elementene: kontrasten mellom godt og ondt, lys og mørke, en hang til sånt som røde gardiner. Hans bruk av lyd og musikk, fortsatt av Angelo Badalamenti, som vesentlige deler av innholdets helhet, er fortsatt distinkt. Mannens særegne stil har brakt ham suksesser og nedturer - fra en Gullpalme i Cannes i 1990 for «Wild At Heart» til helbommen «Twin Peaks: Fire Work With Me» i 1992. For to år siden betok han oss alle med «The Straight Story» om en manns tur på motorgressklipper over USA. Mannen som elsker å bade i abstrakte fantasier, overrasket med en enkel beretning om godhet. Og alt i «Elefantmannen» (1980) leverte han varme og skjønnhet i beretningen om en forvridd skapning fra Victoria-tidas England.

Lynch er så kjent for det bisarre at noen ikke tror han er emosjonell, men det er han:

- Jeg gråt masse under redigeringen av «The Straight Story» og «Elefantmannen». Og en del anmeldelser har fått meg til å gråte, sier han med et flir. - Når jeg arbeider er poenget å finne balansepunktet. Jeg kan gråte selv, men for mye og for lite av alt - begge deler kan bli galt.

TILBAKE MED MØRKE: David Lynch er en av årets ettertraktede gjengangere i Cannes, til stede i konkurransen med mørke og absurditeter i «Mulholland Drive». Skuespillerne, her representert ved Naomi Watts og Laura Elena Harding, gir den rare regissøren toppkarakter for vennlighet, omsorg og tilstedeværelse i arbeidet med vanskelige scener i en også ganske vankelig film.Foto: TOM MARTINSEN