MØTTES FØR: Hjertelig gjensyn mellom Jens Stoltenberg og Frankrikes president Francois Hollande. I dag skjer det i Gamle Losjen i Oslo etter utdelingen av fredsprisen til EU. Foto: AFP/Scanpix
MØTTES FØR: Hjertelig gjensyn mellom Jens Stoltenberg og Frankrikes president Francois Hollande. I dag skjer det i Gamle Losjen i Oslo etter utdelingen av fredsprisen til EU. Foto: AFP/ScanpixVis mer

Lynkurs i lunsjen

Først får EU-lederne fredsprisen av Thorbjørn Jagland. Så får de lynkurs om den norske modellen av selveste Jens Stoltenberg, skriver Stein Aabø

For Thorbjørn Jagland er fredsprisutdelingen til EU en gammel drøm. Den blir virkeliggjort i dag. For Jens Stoltenberg blir det en drøm å by EU-lederne på arbeidslunsj hvor han kan redegjøre for norsk økonomi og den norske modellen. Få kan med samme entusiasme formidle sammenhenger i økonomien som Jens Stoltenberg. Få kan lytte så høflig som fredsprisvinnende politikere.

Det er uvisst hvor mye Stoltenberg i løpet av en drøy time rekker å propagandere for gleden ved små forskjeller, sterke fagforeninger, trepartssamarbeid, relativt høyt skattenivå, gode velferdsordninger, høy kvinnesysselsetting, pappaperm, handlingsregelen og verdien av å ha penger på bok. Men han vil garantert gjøre sitt ytterste. EU-lederne vil formodentlig være fullt opptatt med å tygge. Jens vil snakke. Han har ferske tall å vise til. Kontrasten mellom norsk økonomi og eurosonens er slående og udiskutabel. Her er ledigheten lav og veksten høy. Der er ledigheten høy og veksten lav. Slik har det vært i flere år etter finanskrisa. Mens vi pøser godt over hundre milliarder oljekroner inn i våre statsbudsjetter, kutter de tilsvarende beløp i sine. Mens vår vekst også er drevet av høyt forbruk blant husholdningene, er kjøpekrafta til søreuropeere synkende. Mens Norge er i en god spiral, er de verst stilte EU-landene i en ond.

EU-ledernes interesse for den nordiske modellen har vært stigende de siste ti åra. Ofte omtalt som «flexicurity», kombinasjonen av stor evne til omstilling i næringslivet med stor grad av sosial sikkerhet. Blir du arbeidsledig i Norden, klarer du som regel fortsatt dine forpliktelser til banker, barn og bidrag. I Norge, Sverige og Danmark kan ikke bedriftslederne holde sine bedrifter i live særlig lenge ved å senke lønningene (med et mulig unntak av SAS) før konkurrentene renner dem i senk. I søreuropeiske land er det vanligere. Det hindrer omstilling. Lave lønnskostnader gjør det mulig å produsere på gamlemåten lenger enn sunt er. I Norge er ansatte så dyre at de helst må erstattes av teknologi, smartness eller arbeidsinnvandrere fra Polen. I hvert fall må alle bidra til økt produktivitet. Norge har høyere sysselsettingsgrad blant kvinner og menn, selv om vi jobber kortere dager enn det som er vanlig i Europa. Islendinger sysselsetter flere. Men Island er også et nordisk land som skiller seg vesentlig fra EU.

Jens Stoltenberg var nylig i Paris der han møtte president François Hollande som ville vite mer om den norske modellen. Det samme ønsket hadde også Hollandes ekssamboer, Ségolène Royal, for noen år siden, uten at det hjalp henne til å vinne presidentkampen mot Nicolas Sarkozy. Men Hollande klarte brasene. Han lever i et land hvor fagforeningene organiserer en svært liten prosent av den totale arbeidsstyrke. Men franske fagforeninger er mer på krigsstien enn norske noen gang har vært. Hollande og andre EU-ledere har gode grunner til å skulle lære mer om norske forhold. Om hvordan man gjennom møysommelige prosesser og samarbeid gjennomfører pensjonsreformer uten blodsutgytelser. Om hvordan fagforeningene tar ansvar går med på moderate lønnsoppgjør. Om hvordan små forskjeller mellom rik og fattig styrker tilliten mellom folk ansatte og arbeidsgivere, mellom velgere og politikere. Om hvordan de samme relativt små forskjeller gir mindre konflikter og mindre kriminalitet. Og siden vi snakker om fred, bør slike effekter av en økonomisk modell ha en viss overføringsverdi.

Kanskje vil Stoltenberg forsiktig antyde at denne norske modellen er omfavnet av alle partier i Norge. Den har vist seg så vellykket og slitesterk at selv høyrepartier av ulik blåfarge kappes om å dele æren for den. Så han vil neppe pådra seg ergrelser fra Civita og annet hold for å plage prominente gjester med dette. Alle vil ha sin del av suksessen.

En favorittøvelse - hvis han får tid før desserten - vil være å forklare at oljeformuen bare er en liten del av forklaringen på den norske suksessen. Bare norske kvinners høyere yrkesdeltakelse enn OECD-snittet - 16 prosent - er et like stort tilskudd til økonomien som oljeformuen og all dens herligheter. Det betyr at Norge både har en saftig oljeformue og atskillig flere kvinner i arbeid enn andre land. Det blir penger av slikt.

Vil de lære av ham, Hollande, Merkel, van Rompuy, Barroso og de andre? Neppe. De har levd for lenge med billige arbeidere, mektige bedriftsledere, lavere skatter, opphøyde politikere og store klasseforskjeller til å kunne nyttiggjøre seg erfaringer fra et land der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Men de vil lytte høflig, ta med seg prisen og bruke den for alt det er verdt.

Følg oss på Twitter