En regjeringsoppnevnt ekspertgruppe fra Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) og det amerikanske Missile Defence Agency (MDA) er i sluttfasen av arbeidet med en rapport om hva Norge kan bidra med til Natos rakettskjold. Rapporten vil etter sigende handle om hvordan Norge kan bidra til rakettskjoldet, ikke om eller hvorfor Norge skal bidra.

Helt siden Hiroshima og Nagasaki ble gruslagt i august 1945 har kjernefysisk nedrustning vært en av verdenssamfunnets fremste oppgaver. FNs første kollektive handling – Generalforsamlingens resolusjon nr 1 fra 1946 – tar til orde for nettopp målet om en verden uten atomvåpen. Men få politikkområder er så gjennomsyret av løgn og hykleri som kjernevåpendiplomatiet. Trolig har vi aldri vært lengre fra å oppnå målet om en verden uten atomvåpen enn vi er i dag.

Spørsmålet mange har stilt seg er om vi kan leve med atomvåpen. Svarene er mange, men vi kan skjelne mellom tre hovedposisjoner.

For de fleste er svaret et ukvalifisert nei. 123 av verdens 193 stater gikk høsten 2016 inn for å begynne forhandlinger om et forbud mot atomvåpen i 2017 (Norge var blant mindretallet som stemte imot den aktuelle FN-resolusjonen). Kalde krigere som USAs tidligere forsvarsminister Bill Perry har sagt at et forbud er en strålende idé og at det haster mer enn folk tror. En atomkrig der 100 atomvåpen på Hiroshima-størrelsen ble brukt (mindre en ett prosent av verdens totale kjernefysiske arsenal) ville kunne føre til en såkalt atomvinter der to milliarder mennesker mistet livet som følge av hungersnød. De humanitære konsekvensene av bruk av et eneste atomvåpen er generasjonsoverskridende og grusomme. Alle over 18 bør lese vitneutsagnene fra overlevende fra Japan, for eksempel Setsuko Thurlow, som var 13 år og på vei til skolen da det smalt. Jeg kunne selvsagt sitert henne her, men det ville ikke passe seg i en familiepublikasjon som Dagbladet.