Lynn fra klar himmel

Overraskende sterkt møte på tvers av generasjonene.

CD: I utgangspunktet ikke et vondt ord om the coal miner's daughter , som feiret sin 70-årsdag for et par uker siden. Likevel er det med en viss skepsis man skrider til verket her:

Jack Hummelvoll

Én ting er den nagende følelsen av at Loretta Lynn skal være «den nye Johnny Cash», et gammelt vrak av en artist som i hendene på ivrige og velmenende ungfoler skal bringes til heder og verdighet igjen. Ikke ulikt oppussingsprogrammene som herjer på tv for tida, med Jack White i rollen som Hilde Hummelvoll.

En annen ting er den nagende følelsen av at unge White fra The White Stripes - ikke ulikt seinsekstitalls Bob Dylan - på opportunistisk vis infiltrerer Nashville på jakt etter glans og kredibilitet. Først «Cold Mountain»-soundtracket, hvor han spilte og sang med et drømmelag av bluegrassmusikere, og nå en hel albumproduksjon for et av det gamle countryaristokratiets få gjenlevende medlemmer.

Selvskreven

Men i likhet med Dylan, kommer White ut av dette med opptil flere stjerner i boka, og det samme gjelder dama som kunne vært bestemora hans.

Allerede ett minutt og 45 sekunder ut i andresporet «Portland Oregon» - en psykedelisk sørstatsbluesrock-variant av «In The Ghetto» - er den surmulende skepsisen gjort til skamme. Da gjenstår det ytterligere en drøy halvtime med fornøyelig musisering på tvers av generasjonskløften.

I motsetning til Johnny Cashs Rick Rubin-produksjoner, som i all hovedsak gikk ut på å finne ungt og hipt låtmateriale som gammer'n kunne bryne seg på, har Loretta Lynn skrevet nesten alt sammen selv.

Lynns melodier og tekster er tidløst materiale, som på erfarent storyteller-vis kretser rundt evige countrytemaer som drekking, dreping, dårlige ektemenn, gudfryktighet, bunnløs kjærlighetssorg, hverdagseskapisme og mer drekking.

Loretta, som i sin tid skrev «Don't Come Home A-Drinkin' (With Lovin' On Your Mind)», viser også at hun ikke har glemt kunsten å lage poetiske låttitler , bare sjekk den lengselsfulle og vemodige «Miss Being Mrs.» .

Balansert

«I can see a little of Owen Bradley in that young man!» , skriver Loretta Lynn begeistret i tekstheftet. Jack White holder da også produsenttunga rett i munnen hele veien, og balanserer fint mellom ærbødig, tradisjonsbunden iscenesetting (steelgitar-grinere som «Trouble On The Line» og «Family Tree» , «O Brother»-lystige bluegrassnumre som «High On A Mountain Top» og «This Old House» ) og mer visjonære «nå-skal-vi-få-bestemor-til-å-rocke»-inspirerte klyv hjemover i retning garasjen.

Åpnings- og tittelsporet «Van Lear Rose» er et sterkt statement, hvor White og hans unge medmusikanter gir enkefru Lynn en groovy barband-ramme. Og så har vi allerede nevnte «Portland Oregon», som med sin klangrike, suggererende countrypsykedeliske intro, Rolling Stones-inspirerte slidegitarløp og kraftfulle vokalduett mellom Lynn og White, melder seg på i «årets låt»-racet.

Hvis det er slik det skal fortsette, bestiller jeg herved et stykk Merle Haggard-plate produsert av Ethan Johns og backet av Ryan Adams og bandet hans. Om vi er modne for en hjemlig oppussing av Bjøro Håland, får tida vise.