Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Lynsjing i det godes tjeneste

Det er en hårfin grense mellom å være nyansert og unnfallende. Men det er sannelig ikke lett å balansere rettferdig harme mot lynsjing heller.

Illustrasjon: Flu Hartberg
Illustrasjon: Flu Hartberg Vis mer
Kommentar

Det første som forbløffet meg da Metoo-bevegelsen startet, var hvor mange som var oppriktig sjokkert over vitnesbyrdene som ble fremført. Det hadde ikke falt meg inn at så mange hadde lagt merke til så lite av tafsingen på julebordene, trafikken mellom hotellrom på jobbreiser eller de slibrige meldingene som unge kvinner har måttet lære seg å håndtere. Det neste som har overrasket meg, er hvor mange som syns det er enkelt å være bastante.

Litt tidligere denne måneden, nesten to år etter, ble Cissi Wallin dømt for ærekrenkelser mot Fredrik Virtanen, etter å ha beskyldt ham for voldtekt. Han har mistet jobben og har blitt spyttet etter på gaten. Hun har opplevd at anmeldelsen hennes har blitt henlagt og at rettssystemet ikke gir henne flere muligheter. For oss som ikke er en del av det svenske ordskiftet, skulle det være mulig å se fortvilelsen for dem begge. Og at domstolen ikke kan veie opp uretten med at så provoserende få voldtektssaker ender med fellende dom – med å begå en ny urett.

Ifølge Ida Eliassen-Coker, sjefredaktør for kvinnemagasinet «Altså», er dommen mot Wallin «et nederlag for ytringsfriheten».. Facebook-anklagen må forståes som «sivil ulydighet» og en protest mot at «rettsstaten har blitt en utopi i voldtektssaker», som hun sa i Dagsnytt 18. På sin side mente kommentator Anki Gerhardsen at en annen dom ville ha ført «Sverige et skritt nærmere barbariet» og brukte ordet «skrekkvelde» om tidsånden og emosjonene rundt Virtanen-saken.

Det er når jeg hører debatter som dette jeg lurer på om jeg heller skal skru over på sportskanalen – der er det i det minste åpenbart at man er ute etter å vinne, ikke å bli klokere. Selv om jeg er prinsipielt enig med Gerhardsen, i denne konkrete saken, er det tross alt en betydelig avstand mellom Frankrike under Robespierre og Sverige under Stefan Löfven. Og jeg blir helt matt av å høre en sjefredaktør snakke om anklager om voldtekt på Facebook som «ytringsfrihet», av den typen som skal ha rettslig beskyttelse, fordi hun personlig «tror» Wallin snakker sant.

I løpet av to år med Metoo har jeg møtt meg selv i døra mange ganger. Jeg har vært oppløftet over tanken på at døtrene mine kanskje ikke trenger å lære seg at slibrigheter er en del av livet så lenge man er ung kvinne, og i neste øyeblikk oppgitt over hvor stort et klaps på rumpa kan vokse seg, ti år senere. I det ene øyeblikket har jeg tenkt at alle historier må fram, sånn at vi kan forstå omfanget av den hverdagslige sexismen. Kort tid etter har jeg blitt betenkt over potensialet for uthenging av nær sagt enhver mann som har oppført seg i henhold til en standard som var akseptert på Tostrup-kjelleren, den gangen det ble sagt at man fikk tilgodelapp i baren hvis man var kvinne og ikke fikk med seg en mann hjem. Og jeg mener det er uholdbart å beskylde navngitte mennesker for voldtekt, i full offentlighet, samtidig som jeg sjelden har blitt like opprørt som etter dommen i den såkalte «Hemsedal-saken», hvor jenta som tapte rettssaken mot de tre mennene gjorde det samme.

Det mest ubehagelige med Metoo har vært hvor lett det har vært å bli oppslukt av rettferdig harme. Hvor fort man stopper seg selv fra å tenke, i hvert fall si høyt, at noen av disse historiene vel befinner seg innenfor grensene for akseptable forsøk på sjekking. At det etterhvert kjennes ubehagelig å si helt opplagte ting som at ting ikke nødvendigvis er sant, selv om det føles riktig. At Metoo er viktig og riktig, men ikke på bekostning av rettsstaten. Og at det er fryktelig vanskelig, og likevel helt nødvendig, å finne balansen mellom fortsatt kamp mot seksuell trakassering, samtidig som individer ikke blir rettsløse – selv om de er menn og vi er kvinner.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media