Lyriker i dag: Steinar Opstad

- Mitt litterære prosjekt faller sammen med mitt livsprosjekt, som er å overleve. Jeg skriver for å komme bort fra det tomme. Når jeg skriver skaper jeg en ny virkelighet, og det oppleves som å komme tilbake til verden, sier den 26 år gamle lyrikeren Steinar Opstad.

- Mitt litterære prosjekt faller sammen med mitt livsprosjekt, som er å overleve. Jeg skriver for å komme bort fra det tomme. Når jeg skriver skaper jeg en ny virkelighet, og det oppleves som å komme tilbake til verden, sier den 26 år gamle lyrikeren Steinar Opstad.

Han fikk Tarjei Vesaas' debutantpris 1996 for sin første diktsamling, «Tavler og bud». Ved prisutdelingen framhevet Det litterære råd Opstads evne til å flette sammen og kombinere de ulike nivåene i språk og tema, og så dra tolkningene inn i stadig nye sammenhenger.

Himmelen sprekker lyset ut
og pappa bærer fram de grønne leketavlene
jeg har skrevet ned diktaten på
og setter dem mot steiner i gresset
Pappa sier at krittet
renner ut av musklene mine
og at jeg skal skrive
flest mulig knokler ut av meg
så han kan få skremt bort åpenbaringslyset
få satt ut tavlene og slå lyn
enhver brennbar busk tilbake

Jegpersonen i «Tavler og bud» er en gutt som står mellom barnet og de voksnes verden. Hans univers er familien, garden de bor på og landskapet som omgir dem. Tradisjonelle verdier knyttet til arbeid og religion regulerer disse omgivelsene og guttens indre liv.

- Det er en diktsamling som også har en episk linje, forteller Opstad. Med «Tavler og bud» skrev jeg meg ut av den lille familiens verden og inn i et større samfunn av mennesker.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Skriver du selvbiografisk?

- Jeg tror man må skille mellom tegn og liv. Når man skriver skapes det en ny virkelighet. Jeget i diktene er en rolle. Det er heller slik at valget av pronomen bestemmer hva jeg kan si. Jeg holder på med noen nye dikt nå hvor jeg bruker pronomenet han istedenfor jeg. På den måten kan jeg erobre nye ordfelt. Jeg skriver om barnet også i de nye diktene, men fra et punkt utenfor barnets verden. Gjennom å bruke nye ord forstår du hvilke ord du har rett til å bruke, sier Opstad, som er opptatt av at ordene skal lyttes fram, at de skal komme av nødvendighet.

- Hva er egentlig et dikt?

- Jeg tenker meg diktet som en språklig fortetning. Den danske forfatteren Paul la Cour har sagt noe om å skape naboskap mellom ting. Jeg tenker meg at det er noe slikt jeg gjør i «Tavler og bud». Jeg bygger opp en egen verden med få elementer som jeg vrir og vender på slik at de stadig får nye betydninger. Det er en lek, der spenningen ligger i å bygge bru mellom de enkelte ordene, men også mellom forestillinger og temaer. Derfor hører mine dikt også hjemme i bokform, der de kan leses i en sammenheng. Jeg er også opptatt av diktet som en måte å tenke og erkjenne på.

- Det er få som kjøper og leser diktsamlinger, og mange mener at samtidslyrikken er vanskelig tilgjengelig. Hvordan forholder du deg til dette?

- Offentligheten er jo ikke så interessert i diktboka, men jeg tenker ikke i antall lesere. Det er viktigere å treffe mange strenger i ett menneske enn å treffe den store majoriteten av lesere. Diktets oppgave må være å konkurrere med andre typer språk.

- Er det derfor vi trenger dikt?

- De som oppsøker dikt er de som trenger dem. Jeg er opptatt av at diktet ikke skal tjene noe utenforliggende. Diktets nytteverdi er begrenset, jeg liker ikke ordet nytte. Jeg tror ikke på kravet om at dikt skal handle om bestemte ting, men jeg tror diktet kan gi oss et mer menneskeliggjort språk. Det poetiske språket gir deg en sunn skepsis til mediespråket, som er abstrakt og begrepsstyrt. Diktet kommer ikke gratis til deg, du må jobbe for at betydning skal oppstå. Jeg vil si at det sanne diktet er det genuint uinteresserte diktet.

- Hva mener du med at et dikt er uinteressert?

- Da tenker jeg meg at diktet viser en interesseløshet for bestemte saker. Man må tenke på ordet som ord, avdekke deres betydning. Dikterens interesse er ordene, og ordenes innhold.

- Det kan høres ut som om du mener at diktet er selvtilstrekkelig og løsrevet fra verden for øvrig?

- Nei, dikteren står jo i forhold til verden, og dikt kan påvise sammenhenger i ytterverdenen. Det jeg mener er at den som skriver ikke kan bestemme seg på forhånd for hvordan diktet skal formidle dette forholdet. Det hevdes av og til at litteraturen bør forholde seg politisk, men den type krav har jeg ingen tro på. Diktet er politisk uansett, og det er kjærligheten til ordene som bringer dette fram. Det politiske er innvevd i språket. At en forfatter skal ha flere roller i samfunnet kan heller ikke gjøres til noe allment krav. Det kan ligge sprengkraft nok i å skrive dikt.

- På hvilken måte står dine egne dikt i forbindelse med verden?

- Fortellingen om far og sønn i «Tavler og bud» kan leses som en parallellhistorie til den bibelske fortellingen om Moses og Gud på Sinaifjellet. Jeg griper tilbake til gammeltestamentlige forestillinger for å si noe om nåtida. Jeg knytter bibelhistorien sammen med fortellingen om en familie som befinner seg her og nå, men i et landskap preget av tradisjon. På den måten kan jeg få sagt noe om familien som kulturell kategori.