Lyriker på leit

Hun vil overraske seg selv. Og leseren. Tone Hødnebø leter etter nye erkjennelser i gamle ord.

Lyrikeren, som nylig fikk Sult-prisen for sin diktsamling «Stormstigen», søker refleksjon gjennom motsetninger.

- Jeg søker først og fremst etter å overraske meg selv. Jeg prøver å komme under overflaten på det som virker innlysende, sier Tone Hødnebø.

- Du underviser på Skriveakademiet i Hordaland. Hva er det beste rådet du kan gi studentene, og andre som vil skrive dikt?

- Les! Du skal ikke være redd for påvirkning, så lenge du forholder deg aktivt til påvirkning. Skriving oppstår i dialog med lesning. Man lærer å skrive av å lese.

- Hvilke lyrikere leser du helst selv?

- Det er mange, og det forandrer seg. Men det er noen jeg alltid kommer tilbake til: Emily Dickinson, Inger Christensen, Veronica Forrest-Thomson ... Jeg leser mye, og mer enn poesi. Poesi kan også finnes andre steder enn mellom to permer. Poesi er en måte å fokusere på. På mange måter er poesi å oppløse språket, for å skape et nytt språk. Det handler om å skape nye betydninger, å finne ut hva ordene betyr.

Form og innhold

- Hvordan starter du et dikt? Med ord eller innhold?

- Det begynner samtidig. Men jeg jobber mye med innhold, i den forstand at formen kommer av seg selv når jeg skriver. Jeg prøver å føre sammen det som i utgangspunktet ikke hører sammen. Av og til kan det som kommer tilfeldig inn i diktet bli noe som må være der. Diktet er en hendelse.

- Vet du hvor du skal, når du begynner et dikt?

- Noen ganger går det andre veier enn jeg tror i utgangspunktet. Det er det som er spennede både for meg og, til slutt, leseren.

Jeg og man

- I diktene bruker du «jeg», når du snakker bruker du «man». Har «jeg» blitt et ord forbeholdt dikt?

- Det går an å gjemme seg, men et sterkt «jeg» er nesten en nødvendighet i diktene. Når jeg snakker om dikt generelt sier jeg «man». Jeg må alltid forsvare poesien som sjanger. Det må jeg ovenfor meg selv også. Jeg spør meg ofte hvorfor jeg skriver dikt.

- Hva svarer du?

- Det går dypt i meg. Det føles naturlig å bruke det poetiske språket. Noen ser det som vanskelig, men når det fungerer, treffer det. Poesien er et språk for de store anledninger, for de store følelser og for den som grubler over livet. Jeg tror poesi kan gjøre språket mer konkret og gi det stemning eller farge.

Diktrommet

- Skriver du hver dag?

- Jeg tenker på å skrive hver dag, om jeg ikke alltid gjør det. Noen ganger er det nok å bare lese.

- Har du alltid villet skrive?

- Jeg vet ikke, men jeg har alltid skrevet. Jeg tenkte aldri at jeg ville bli forfatter. Det bare ble slik. Jeg gikk på universitetet, men fant meg ikke helt til rette, og jeg tror jeg skrev som en reaksjon. Diktene var alltid der, som et liv ved siden av.

- Som et eget rom?

- Ja, et eget rom. Det skumle med et eget rom er at man gjerne vil lukke seg inne i det. Jeg prøver å la være, jeg prøver å søke en vei ut.

Selvkritikk

- Vil du pynte eller strippe språket?

- Det er heller slik at jeg vil bevege det, for å bevege leseren. Det er ikke alltid lett å få det til. På en måte vil jeg ta ting langt ut, men ofte er jeg feig. Jeg kan se på dikt jeg har skrevet, og tenke «hvorfor tok jeg det ikke lenger ut?». Der og da klarer jeg det ikke. Jeg er sjelden fornøyd med alt jeg har gjort. Når jeg ser tilbake på samlingene mine, er det bare fire-fem dikt jeg er fornøyd med i hver bok.

- Du er en selvkritisk forfatter.

- Jeg tror ikke det er uvanlig. Det er fordi det er naturlig å bevege seg videre. Når jeg gjør det, er ikke det jeg beveger meg bort fra like interessant lenger. Å gi ut en bok er å ta et skritt videre.