STERK POET: Arnold Eidslott skrev original lyrikk der den kristne troen sto sentralt. Han utga 27 diktsamlinger etter debuten i 1953. Foto: Roger Engvik
STERK POET: Arnold Eidslott skrev original lyrikk der den kristne troen sto sentralt. Han utga 27 diktsamlinger etter debuten i 1953. Foto: Roger EngvikVis mer

Lyrikkens kongeørn har foldet sammen vingene

Arnold Eidslott (1926-2018)

Kommentar

Det er selvsagt en nesten overtydelig symbolikk i at en mann som har viet det meste av sitt liv til poesi, har hatt sitt yrke som telemontør. Arnold Eidslott, som døde forleden 92 år gammel, strakk linjer, klatret til topps i stolper og bidro til at folk hadde kontakt med hverandre.

–Jeg reiser rundt og reparerer linjer og apparater, jeg skaper kommunikasjon, folk blir lykkelige når jeg kommer og gjenoppretter kontakten med omverdenen. Og jeg ferdes i det sosiale, det er sunt, sa han selv om sin virksomhet da Dagbladets Simen Skjønsberg reiste til Ålesund og intervjuet ham i 1987.

Den som har hørt Arnold Eidslott lese dikt, glemmer det aldri. Det er over 30 år siden jeg hørte ham på en poesifestival på Høvikodden. Han begynte å lese, og stemmen løftet seg høyt og mektig, som båret på vingene til en kongeørn.

Den kraftfulle opplesningen sto i stil til innholdet. Ordene er som meislet i steintavler på et høyt fjell, fylt av lengsel etter nåde og tro på en høyere makt.

–Jeg vil forsøke å gi noe av det guddommelig, og har jeg ikke greid det, så er skylden min egen, sa han da han gikk den såkalte debutantrunden i Akersgata for 65 år siden. Han hadde med seg sin første diktsamling, «Vinden taler til den døve» (1953).

– Jeg interesserer meg bare for det øyeblikket pålegger meg. Jeg er lykkelig bundet til det som er, så lenge det varer. Slik skaper jeg mine dikt, sa poeten, som den gangen var 27 år gammel.

Eidslott hadde en sterk, emosjonell frelsesopplevelse i tenåra. Rommet han lå i, ble fylt av lys. Hele natta var han søvnløs, dagen etter følte han seg som et annet menneske. Trangen til å dikte var også som en besettelse helt fra ungdommen. Han var til sjøs under og etter krigen. Da han gikk i land, var han telemontør fram til pensjonsalderen.

Når diktene kom, måtte de straks skrives ned. Folk kunne se ham rase ned fra høyden på stolpeskoene. Da visste de at han måtte ned og notere ned noen linjer før det var for seint. Han sa selv at han til og med hadde skåret ord inn i lærveska han hadde med opp, for å ikke glemme dem.

–Diktene kommer, de roper mot mitt indre øre så å si, jeg har ikke noe valg, jeg må skrive dem slik de melder seg, sa han til Simen Skjønsberg.

Jan Jacob Tønset har skrevet om spennet i Arnold Eidslotts diktning: «Den beveger seg mellom tro og fortvilelse, mellom lys og mørke, mellom nådens nærvær og fravær, mellom vrede og ydmykhet.»

Om livet etter døden sa han: «Jeg tror på åndens evige liv, men ikke på læren om den evige pine.» Eidslott var en humanist. Bøkene var en gave til hans lesere. Han følte at det var diktene som brukte ham, ikke omvendt. 27 samlinger ligger igjen etter ham. 27 gaver til den som vil ta imot.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.